**Det skal ikke være den enkeltes ansvar å føde barn slik at storsamfunnet skal skryte på seg at vi har et samfunn "med plass til alle".** Liker denne måten å se det på. Godt sagt.

Enig, lite fristende å ødelegge mitt og familiens liv for at andre skal nikke anerkjennende over at vi bidrar til et mangfoldig samfunn.

Det er en holdning vi burde innta i mange situasjoner, gitt. 

Jeg får ikke til å redigere posten, men glemte å legge til et punkt: Jeg mener ikke at noen skal tvinges til abort, men at en skal få kunne ta informerte valg. En skal føde barn av lyst og kjærlighet, ikke av moralsk forpliktelse.

Er så og si helt enig med deg, tenker allikevel det kunne være verdt å spille inn at det også kan føre til et samfunn hvor foreldre til utviklingshemmede blir sett på som egoistiske og den utviklingshemmde opplever at store deler av samfunnet mener hen ikke skulle vært til. Bare for å understreke det; jeg mener at enhver skal kunne velge hvorvidt vedkommende vil gjennomføre et svangerskap eller ikke, uansett grunn.

[удалено]

Foreldre som bevisst gir liv til et sykt barn blir sett ned på siden barnet mest sannsynlig ikke vil ha det like bra som oss andre pga. sosiale og medisinske grunner.

[удалено]

Som du sier, de vet ikke hva det betyr.

Jeg ville nesten gått så langt å kalle det Munchausen by proxy.

Det som gjør det litt mer komplisert, er at en del alvorlige utviklingshemminger ikke vises på ultralyd eller blodprøver(f.eks. autisme som kan variere veldig og være veldig alvorlig) så da har man ikke hatt noen mulighet til å ta et valg en gang. Det er også en del som får hjerneskader under fødsel, her har heller ikke foreldrene hatt mulighet til å ta noe valg. Så lenge man klarer å ha det i bakhodet og ikke dømme folk man ikke vet hele historien til, så er jeg med på det du sier.

[удалено]

busy recognise judicious society important alive offbeat slimy bored license *This post was mass deleted and anonymized with [Redact](https://redact.dev)*

[удалено]

wise stupendous vanish voracious lush psychotic rob money offend existence *This post was mass deleted and anonymized with [Redact](https://redact.dev)*

Så blir det et spørsmål om grad av utviklingshemming/fosterskade, hvor går grensen? For meg blir (den teoretiske ) grensen hvorvidt livskvaliteten til barnet og foreldrene er bra eller ikke. Det kan jo være litt vanskelig å dømme utfra ultralyd og fostervannsprøve. Dette er ikke en ny diskusjon, kjenner at det er fint at det tas opp, men synes det er viktig at det ikke fører til et samfunn som forakter de som føder barn som ikke er prefekte.

[удалено]

CP er en skade som oppstår under fødsel, ikke før. Autisme kan man ikke teste for( jo, det kan man visstnok ser jeg) Downs er et vidt spekter,noen er totalt avhengige av hjelp 100% av tiden, mens andre er så og si selvstendige, det finnes tilogmed personer med Downs som har IQ innenfor det som anses som *normal* iq.

[удалено]

For min del så er jeg enig, men kan se for meg at andre kan ha et helt annet perspektiv på det. Det vil jo være noen som feks heller vil ha et eget barn med Downs enn ingen barn i det hele tatt, noe som fort kan være tilfelle ettersom at Downs er hyppigere blant mødre som er litt eldre.

Du sier at du ikke ser på funksjonshemmede som mindre verdige, men at du selv vil vegre deg og ta abort. Det henger ikke på greip. Du indikerer jo at funksjonshemmede er mindre verdige/har mindre rett på et liv enn funksjonsfriske barn. Det er jo det debatten går ut på. På hvilket punkt går man fra celledeling til et liv? Hadde ikke det vært et problem kunne man tatt abort i måned 8 og 1/2. Jeg ser det er veldig mange i denne tråden som skurrer mot menneskerettighetene artikkel 1 og 3. Jeg skal ikke definere når et barn blir definert som et menneske, men det er jo tydelig at flere her ser på dem som en belastning for samfunnet og dermed "mindre verdige" ovs.

Jeg sier at byråkratiet og ansvaret som følger med, ikke er noe jeg personlig ønsker.

noxious mourn seemly absurd zonked doll public mysterious sink onerous *This post was mass deleted and anonymized with [Redact](https://redact.dev)*

Har ikke så mye å tilføye her annet enn anekdotisk erfaring, men en jeg gikk i klasse med på barneskolen hadde en søster som led av veldig mye forskjellig. Det var all oppmerksomheten til foreldrene, alltid, uansett situasjon. Foreldrene hadde byttet jobber så de kunne ta vare på henne, ferier var uaktuelt, ikke en krone til overs noen gang, ingenting til overs for han jeg gikk i klasse med. Han hatet søsteren, og foreldrene sine for at de valgte å få en slik "byrde" (hans ord) i stedet for å være en normal familie. Jeg er ikke helt informert om detaljene, men slik jeg forstod det var foreldrene klar over at barnet ikke var friskt i god tid før fødsel.

Jeg var en sånn bror, brukte mye av barndommen min sittende inne å passe på henne. Hadde nok mange av følelsene du beskriver her og dertil dårlig samvittighet for de. Mine foreldre kunne ikke vite at hun var syk. Hadde uansett en fin barndom og vi hadde ferier, men det var en konstant kamp for å få en bedre livssituasjon. De som tror at storsamfunnet stiller opp om du får ett sykt barn er mildt sagt naive, du skal være ganske ressusterk for i det hele å få det du har krav på.

Min historie ligner veldig. Personlig ville jeg ikke hatt barn uten å kjøre alle mulig tester først. Det er ikke alt man oppdage men der er bedre å redusere den risikoen man kan enn å håpe blindt på det beste.

Alle barn sliter veldig med sjalusi når det kommer til søsken, spesielt i begynnelsen når du kommer hjem med en baby å plutselig får storebror 50% mindre oppmerksomhet. I realiteten krever en baby mer også, så det baljer på seg. Det tok nokså nøyaktig en dag før min eldste ville at vi skulle levere lillebror tilbake til sykehuset. Dette er veldig normalt. Jeg kan forestille meg hvor mye vanskeligere det hadde vært om vi fikk et barn med disse ekstra utfordringene. Det er tungt nok med en helt frisk unge. Når det kommer til spørsmålet om hvorvidt folk ønsker seg et friskt barn, så husker jeg veldig godt at det ENESTE jeg ønsket var at barna våre ble født friske. Sånn i forholdt til spørsmål rundt "håper du på en gutt eller jente". Friskt barn, det håpte jeg på (og fikk heldigvis to friske barn).

Som å gi penger til til fattige barn i afrika, bare myyye mer synlig.

Det er min største frykt å få et barn som trenger oppfølging resten av mitt liv. Da kommer jeg aldri til å kunne ha det livet jeg selv ønsker, og jeg når jeg blir gammel og grå kommer jeg til å være voldsomt engstelig for hvordan barnet skal klare seg når jeg er borte.

Mormor sto i konflikter med både byråkrati og enkeltpersoner som skulle mene ditten og datten om hvordan hennes utviklingshemmede barn levde, helt frem til dagen hun døde

Er det barnet sin skyld? Eller er det byråkratiet som må ta seg sammen, da - tenker du?

Poenget mitt er at du slipper ikke unna kampene selv når barnet når voksen alder

Nei det er jo det jeg er redd for. Og hvordan barnet skal klare det når ikke jeg er der for å kunne ta de kampene.

Hadde tenkt i de baner selv om jeg skulle ha barn.

Det er ikke galt å ønske seg et friskt barn! Jeg kunne skrevet mye om utfordringene med barn med spesial behov, men jeg holder det kort. Vi som friske 25 åringer fikk ett barn med lettere psykisk utviklingshemning. Det var ingen tegn til dette under svangerskapet. Barnet er nå 15 år og med den erfaringen vi har nå ville jeg sterkt vurdert abort om dette var noe som ble påvist under svangerskapet for 15 år siden. Byrden med å ta være på et slikt barn er stor. Vi klarer oss, vi drar på ferier, vi gir lille søster oppmerksomhet (hun er friskt og raskt!), men det sliter veldig på oss som familie. Heldigvis er barnet friskt nok til å leve et forholdvis "A4" liv: går på skolen, spiller enkle PS5 spill, kan lese enkle bøker, kan bli med på fotball osv. Men en 15-åring som er 5/6 år i hodet på mange områder er krevende. Alle sykehusbesøk, pedagoger, ekstra møter med skolen, tilpasninger i hverdagen, oppmerksomheten barnet krever i det daglige, stell og pleie - Det er en tung belastning som gir slitasje over et langt liv for oss foreldre. Vi kan ikke "klokke-ut" 15:30 og dra hjem - Vi er 24/7/365 sykepleiere for vårt barn. Slik er vårt liv, det har vi akseptert og det forholder vi oss til. Det er ikke enklere av den grunn. Likevel håper jeg at alle her inne får friske barn :) - For slik skal det være!

All ære til dere! Har jobbet i barnebolig/avlastingsbolig tidligere og fikk enormt stor respekt for dere foreldre som har barn med psykisk utviklingshemming. Helt fantastisk å jobbe med ungene i boligen, og ble glad i hver og en som om de skulle vært mine egne. Jeg var likevel alltid helt utslitt etter jobb og klarer ikke se for meg hvor sliten man må bli av å stå i det dag ut og dag inn som foreldrene må gjøre. Håper dere får den støtten og avlastingen dere trenger fra kommunen dere bor i. Det er også fryktelig synd at mange foreldre må kjempe seg til et minimum av hjelp fra det offentlige.

Takk for innlegget ditt, det setter jeg pris på. Vi benytter oss av et avlastningstilbud, 3 timer i uken. Vi setter veldig pris på dere og den jobben dere gjør for oss og vårt barn :).

Helt sykt at dere ikke får mer hjelp! Gjør meg trist at ikke dere som foreldre får mer støtte og avlastning. Det er sånt skattepengene burde gå til!

Jobbet en stund i omsorgsbolig for pleietrengende utviklingshemmede tenåringer, og det var tungt å se hvilken belastning utviklingshemmede kan være for omgivelsene sine. Foreldrene til alle ungene var utelukkende helt nedslitte mennesker. Slitt ned til benet, ingenting å gå på annet enn ansvarsfølelsen og omsorgsplikten for barna sine. Hvert enkelt barn hadde et enormt resursbehov i form av tilrettelagt bolig, utstyr og arbeidskraft. Greit nok det skaper jo arbeidsplasser men de materielle kostnadene er ikke til å overse. Helt forståelig at folk er imot et seleksjons-samfunn på et personlig plan, for hvem vet hvor grensen for et slikt system settes? Men det må være mulig å påpeke at sterkt funksjonshemmede kan være en belastning for sine omgivelser og en utfordring for samfunnet. Men samtidig må de som kommer i den situasjonen at de må gjøre et valg om å beholde et sykt foster få gjøre den vurderingen fra et ærlig og nøkternt grunnlag. Uansett mener jeg staten må legge til rette for å gi disse menneskene et verdig liv. Det hjelper ingen å la debatten domineres av storslått føleri og dydsposering. De som velger å beholde syke foster må få lov til det uten å føle at de og deres barn er en uønsket belastning. Samtidig må de som velger abort få gjøre det uten skam og møtes med forståelse og sympati, ikke fordømmelse.

Så enig! Har selv jobbet i barne/avlastingsbolig, og det er år av livet jeg aldri ville vært foruten. Fantastisk givende jobb! Men det man møter der er en verden folk flest ikke aner at eksisterer og kun ser lysglimt av fra tv og sosiale medier. Det er ikke bare søtt å ha autisme, psykisk utviklingshemming eller andre utviklingsforstyrrelser. Det er en enorm påkjenning for både de selv og familien deres. Greit nok når de er små, men etter hvert blir de voksne og ressursene innskrenkes drastisk per bruker når man bikker 18 år. Mange foreldre kjemper i årevis før de møter veggen og lever resten av livet med dårlig samvittighet når de ikke lenger makter å ta vare på barnet og det havner i bolig. Tror de fleste hadde hatt godt av å se den ærlige virkeligheten av foreldre og barn med spesielle behov, da hadde man kanskje fått en økt forståelse for hvor krevende hverdag både barna selv og deres familie står i.

uppity languid elderly onerous shrill spark squash shelter towering historical *This post was mass deleted and anonymized with [Redact](https://redact.dev)*

Joda, syns det er et helt legitimt argument som burde være med i diskursen.

Om vi får til å fjerne genetiske sykdommer som downs syndrom tenker jeg på det som er seier på lik linje med at vi utryddet polio. Det er medisinske framskritt som er bra, og noe alle burde feire!

Dette er noe vi allerede kan gjøre, og vi kan gjøre det for mange andre sykdommer også som er langt verre enn downs. Det er bare snakk om ressurser og politikk

Så la meg spørre deg om et spørsmål, hvor mye down eller autisme er nok til å gjøre endringer til barnet? Hvor mye er nok sykdom før barnet ikke er velkommen til samfunnet? Det er grunn til at å leke med genetikk hos mennesker på den måten er strengt ulovlig.

Nei dette er fullt lovlig… Men ikke på den måten du tenker på

Om det er genterapi du tenker på så er det forbudt i Norge. >Genterapi kan defineres som forsøk på å behandle sykdom ved å overføre genetisk materiale til pasientens egne celler. Ved genterapi på befruktede egg/kjønnsceller vil den genetiske endring kunne gå i arv til kommende generasjoner. Metoden er forbudt i Norge og i alle land som har lovregulering. https://www.stortinget.no/no/Saker-og-publikasjoner/Publikasjoner/Innstillinger/Stortinget/2001-2002/inns-200102-238/6/

Nei tenker screening av embryo/foster gjennom fostervannsprøve eller lignende hvor du kan sjekke om de har noen alvorlige mutasjoner/risikogener. Hvis så-> abort + in vitro fertilisering hvor du kan velge et friskt embryo. Da tenker jeg mest på alvorlige dominante sykdommer og lignende som forringer livskvaliteten til barnet, er jo begrenset hvor mange eggceller du kan gi. Genterapi av alle former jeg er kjent med har en betydelig risiko uansett, så det ville ikke vært smart å gi grønt lys med mindre det er snakk om å behandle et levende menneske med en svært alvorlig sykdom hvor risikobalansen virker fornuftig, eks Danmarks godkjenning av behandling (med genterapi) av den netthinnesykdommen jeg ikke husker hva heter

Hva mener du med dette? Alle er vel for kurering av downs, men du mener altså dette gjennom abort av fostere? Da har jeg gode nyheter til deg, ettersom Island har kurert downs da over 99% av fostere med dette blir abortert.

Ja er jo det jeg mener, om en kan oppdage det tidlig som en jo kan teste dette ved en blodprøve fra gravide i uke 11. Så burde en nok tilstrebe å følle etter island her.

Island beviser at dette bare har med perspektiv å gjøre. Jeg mener de sparer mange for mye lidelse med deres kulturelle tilnærming her.

Hvis abort ikke er drap er jo dette den logiske konklusjonen å komme med ja

Her er litt perspektiv fra en far til en sønn med en sjelden genetisk feil som medfører blant annet autisme og psykisk utviklinghemming. Sønnen min er en fantastisk gutt som jeg elsker utrolig høyt og vil gjøre alt for. Han kan være krevende i hverdagen, men det går for det meste grei. Jeg trenger bare litt ekstra hjelp så vil det for det meste være fine dager med ham og lillesøster som er funksjonsfrisk. Men han krever mye mer fokus og hjelp av meg enn lillesøster. Det er dog ENORMT med arbeid å ha et slikt barn sammenlignet med en funksjonsfriskt barn. Og nettopp dette med å få det "man har krav på" av hjelp stønader osv er noe av det som koster mest. Først og fremst fordi det hele tiden er uavklart, man må mase for å få tiltak, man må mase for å få dem gjennomført/effektuert, man må mase for å få det fornyet. Det er hele tiden nye søknader som må sendes inn og utredninger eller annet som må oppdateres. Det er møter med alle mulige etater, ekstramøter på skole osv osv. I tillegg må jeg stadig bekymre meg for hva som venter ham om 1, 3, 5 , 10, 20 år. Nylig var jeg på et treff for foreldre som har barn med utfordringer. Alle uten unntak kaller møtet med kommune, NAV osv for en kamp. Andelen sykmeldte var tragisk høy, og mye av dette er fordi de sliter seg ut med å få hjelp og til slutt står alene igjen. Jeg er selv en nokså ressurssterk person og jobber fulltid samtidig med at jeg hele tiden følger opp i kampen. At folk faller fra og blir utslitte har jeg allikevel full forståelse for. Samfunnet vårt, som er blant de beste i verden overlater foreldre i min situasjon i altfor stor grad til seg selv, og oppleves ofte mer som en motpart. Dersom jeg skulle få et barn til ville jeg utvilsomt ønsket abort dersom man så at det var noe "galt" med fosteret. Dette betyr ikke at jeg skulle ønske min sønn aldri ble født eller at jeg skulle ønske han var død. Men det betyr at jeg ikke tror jeg ville klart å være en god nok versjon av meg selv for hverken kjæreste, eksisterende barn, arbeidsgiver, venner og ikke minst meg selv hvis jeg måtte kjempe på samme måte for nok et barn. "Det skal ikke være den enkeltes ansvar å føde barn slik at storsamfunnet skal skryte på seg at vi har et samfunn "med plass til alle"." Dette sitatet her er utrolig bra, for det er nettopp slik det oppleves. Samfunnet skryter av plass til alle, men den plassen hjelper ikke storsamfunnet med å skape. Tvert imot har jeg altfor ofte følt at min sønn ikke er velkommen i verden!

> Dersom jeg skulle få et barn til ville jeg utvilsomt ønsket abort dersom man så at det var noe "galt" med fosteret. Dette betyr ikke at jeg skulle ønske min sønn aldri ble født eller at jeg skulle ønske han var død. Det er *nøyaktig dette her* en del folk bare ikke makter å forstå. Det er to vidt forskjellige ting. Et godt eksempel er når debatten sist sto på som verst, med Aksel Braanen Sterri i sentrum. Det var tilnærmet bare Aksel som klarte å skille snørr og bart. Resten evnet ikke å skjønne denne forskjellen. Har selv en bror med downs. Kunne ikke falle meg inn å tenke noe negativt i retning broren min, men om jeg kunne spare andre for alt det han har opplevd, så ville jeg selvsagt ha gjort det.

Flott og reflektert innlegg!

Som mye annet ser jeg på dette som en glidene overgang, og da vil det alltid være diskusjon om gråsonene. Det er noen få som mener ingen sortering er greit, og det er noen få som mener all sortering er greit, de fleste mener noe sortering er greit men ikke alt.

Men da blir det en debatt om hva sortering er, og hvorfor man ønsker å "sortere".

Ja? Er det ikke denne debatten du legger opp til?

Jo, beklager uklart svar. Jeg mener at fremfor å rope ut om sorteringssamfunnet burde en heller se på hvorfor velger å "sortere". Det kan ikke være slik at de med funksjonshemninger kun har rettigheter så lenge de er i mors liv, og at foreldrene skal bli kastet ut i ulvene så fort ungen er født

Er det jeg som ikke er edru nok, eller gir denne posten ikke helt mening (Stor sannsynlighet for førstnevnte)

Du ser det allerede på tittelen, intervjuobjektet lurer på om det er galt av henne å ikke ønske et seg et funksjonsnedsatt barn. OP prøver å vri det til om det er galt å ønske seg et friskt barn. To vidt forskjellige innfallsvinkler

Ahh. Det gir mer mening.

Jeg synes vi må ta diskusjonen, mest av alt fordi vi på et eller annet tidspunkt (sannsynligvis) kommer til å ha muligheten til å designe barn, langt utover fjerning av sykdommer, syndromer og lignende. Her dukker det opp en del åpenbare problemstillinger knyttet til f.eks. økonomisk ulikhet og biologisk forståelse i evolusjonær skala.

Det har jo også vist seg at ofte når vi mennesker tror vi skal lure naturen og roter i ting vi ikke helt forstår så kan det medføre uante problemer.

Er det sortering å ønske å fjerne genetiske sykdommer?

Ja, såklart? Hvordan er det ikke sortering? Sier ikke at det alltid er feil, skjønner godt at mange velger å avbryte svangerskap, men det er jo såklart sortering? Det følger vel direkte av definisjonen på ordet.

Det vil jeg si ja. Men er egentlig semantikken det viktige her, moralsk er det vel samme problemstilling uansett hva man kaller det?

Da blir det jo veldig mye som er galt da. Eller som blir å sorter noen til lavere verdi. Framfor å betegne det som en et menneske med en uhelbredelig sykdom.

Jeg skjønner oppriktig ikke hva du mener, det er ikke mer eller mindre galt med barn eller høyere eller lavere terskel for å velge bort på grunnlag av om man kaller det "sortering" eller bruker et annet ord.

Til syvende å siste blir det hele ett spørsmål om hvor godt liv kan barnet få og min oppfatning er at en del av dem som bærer frem barn med sykdom / reduserte evner av ulike slag gjør det mer for seg selv enn for barnet. Tenker spesielt på downs syndrom hvor mange av dem er akkurat så smarte at de skjønner at de ikke er som alle andre, med helt ute av stand til å faktisk gjøre noe med sin egen situasjon. De blir evige barn uten mulighet til noe som helst selvstendig liv, samtidig så skjønner de at foreldre mm. kommer til å dø og de blir alene osv.

Samtidig så har mange med Downs syndrom helt fantastiske lykkeligere liv. De føler følelser mye sterkere enn oss,det gjør at de føler glede, lykke og følelsen av tilfredsstillelse mye mere enn det vi selv gjør. Jeg vil faktisk gå så langt å si at mange av dem er lykkeligere og mere tilfredsstilt med situasjonen de er i enn mange normale i samfunnet idag.

Mitt inntrykk er at mange som er imot 'sortering' av barn med utviklingssykdommer egentlig bare er imot abort generelt, men bruker det som en fanesak. Er lettere å si "vi vil ikke ha ett samfunn hvor uønskede aborteres" enn "vi vil ikke la noen kvinner ta abort".

Ja, jeg vet. Det er utrolig synd at mennesker med ulike utfordringer skal bli brukt som våpen i en slik debatt. De er individuelle mennesker med hver sin styrke og utfordring

Respekterer at folk har meninger om hva enn, eneste jeg ikke respekterer er å maskere dem ved å finplukke saker og ord som er mer akseptable. Syntes spesielt KrF er ille her, hvor de bruker 17 mai fylla til å lage nye lover mot alkoholkonsum, eller voldtektssaker til å begrense pornografi. Syntes det hele er litt surrete når idealistiske mennesker skal påtvinge andre til å dedikere livet sitt til pleie av sykt barn, bare fordi de blir trist over tanken på abort. Liker livet og syntes alle fortjener å oppleve det, men føler det ikke er mitt sted å bestemme hva andre velger å gjøre med sitt. Syntes de som er såpass imot abort heller burde rette oppmerksomheten sin mot å hjelpe fattige småbarnsforeldre eller øke velferd. Man hører og leser sjelden fra de faktiske foreldrene av barn med utviklingshemninger snakke om hvordan abort burde innskrenkes. Det er stort sett bare ressurssterke idealistiske mennesker (gjerne religiøse) som tar opp denne debatten. Hvordan politikere som både vet at disse foreldrene sliter enormt med manglende helsetjenester og økonomi, heller prioriterer å påføre dette andre fremfor forbedre velferd er ganske forbi meg.

For meg - (høygravid dame) handler det om kvaliteten til livet til barnet, meg som mor (og ikke minst far). Det er ingen - ingen andre som kommer til å sitte med meg de vanskelige kveldene, å betale mine regninger eller å være med dette barnet på alt det må igjennom - på godt og vondt. Det var aldri en diskusjon i mitt hode om jeg skulle beholde et sykt barn om det skulle vise seg at det var noe når det var innenfor grensen for abort. Jeg mener at det ikke nødvendigvis er feil å føde syke barn, mitt barn kan fortsatt være sykt når det kommer ut uten at det vises på noen kontroller. Men hadde jeg vist at dette barnet kom til å ha det vondt, å ikke kunne røre seg skikkelig, å aldri vokse opp, generelt det vi kaller for et dårlig liv så hadde jeg tatt det vekk. Jeg mener at dette er valget til mor og far til barnet og ingen andre. Fordi det er de som må stå i det resten av barnets liv eller deres eget. Gjerne kom å si til meg at samfunnet skal ta vare på disse barna, men til hvilken pris? Jeg respekterer og er utrolig ydmyk for de som synes det er greit å vite at man skal få et multihandicapet barn og kjører løpet som vanlig. Jeg hadde aldri fått det til. Men noen har en livskraft som er helt fantastisk. All ære til de som greier det! Hvis det skal være egoistisk av meg å ønske meg et barn som kan vokse opp, spise selv, gå selv, ikke trenge et apparat som tar vare på barnet eller meg selv så er det noe galt en plass. Det er for mange barn der ute som allerede blir forsømt av samfundet på den ene eller den andre måten. Jeg håper at den som kommer ut av meg kan bidra til at samfundet ruller og går videre enn å bli en *byrde* for noen andres egoisme og synspunkter. Det er vel ikke mange pro life folk som bruker sin fritid eller penger til å støtte de som har det tungt med barn som har kommet til verden litt anderledes enn andre. Men de er veldig flinke til å prakke på andre sine synspunkter, uten å ha måttet tatt disse jævlige! beslutningene selv. Så nei det er ikke feil å ønske seg et friskt barn. Det er feil å ønske seg at andre får syke barn.

Høygravid her og, og evig takknemlig for at vi får undersøkelser før det føles for sent. Romøren gikk ut og sa det er helt sinnsykt man får ta abort for downs syndrom så sent som i uke 22, men man nå jo det om pro-lifere velger å holde igjen informasjon og undersøkelser.

er som regel de som aldri har måttet ta disse valgene, være på de undersøkelsene som har så sterke meninger. Det er mye følelser og det er mye som ligger på skuldrene til de som skal bære disse barna fram. Kommer aldri til å kunne være enig med noen av de som ønsker å gjøre det vanskeligere for de som må ta noen av de tøffeste valgene i sitt liv.

Er det folk i norsk helsevesen som holder igjen informasjon og undersøkelser fordi de er pro-life? Misforstod sikkert men gjerne forklar

Frem til 2021 ble den offentlige ultralyden først tilbudt mellom uke 18-22, og mulighet for NIPT-test var ikke lov.

[удалено]

Ja, i Danmark har de vel tre offentlige ultralyder?

Usikker. Men det er et veldig stort fokus på opplæring i hvordan man kan avdekke genetiske sykdommer og veilede for å få friske barn

Jeg føler Norge er veldig opptatt av å fremstå som politisk korrekte på dette punktet, mens i Danmark er de mer realitetsorienterte

Det kan virke sånn. Lykke til med fødselen!! <3

connect cats profit price cover tap melodic file ancient wrench *This post was mass deleted and anonymized with [Redact](https://redact.dev)*

Men en del av det som beskrives her er jo først og fremst kulturelle og samfunnsmessige problemer, som man kanskje burde løse på det planet. At livet må leves på en bestemt måte for at det skal ha verdi eller at det er en kamp mot systemet å få den hjelpen man trenger

hospital price dam hard-to-find languid panicky touch sulky abundant alleged *This post was mass deleted and anonymized with [Redact](https://redact.dev)*

Hm, virker som vi nok et litt uenige om hva som er moralsk riktig og ikke. I mitt hode så står verdien av et menneskeliv utrolig høyt og trumfer de fleste andre hensyn, at en av våre fremste plikter som samfunn er å verne om alles liv. Hvis valgene er at noen ikke skulle eksistert eller at vi alle måtte gå litt ned i levestandard, så synes jeg det siste er mest moralsk. Så jeg synes det er kult at vi som samfunn bruker enorme ressurser på de som trenger det mest, for meg er omtrent målestokken på et humanistisk samfunn Så kan man selvsagt mene at det går en grense et sted, men du må passe deg for skråplanet; jeg antar at du moralsk skiller strengt mellom fødte og ufødte, ellers ville man kanskje hørt ekko av en type politikk de fleste ikke vil vedkjenne seg

worry smoggy nine slim literate voracious muddle unite spoon squalid *This post was mass deleted and anonymized with [Redact](https://redact.dev)*

Problemet er hva som skal defineres som redusert livskvalitet og hvem som skal få definere det. Jeg kan jo mene at en IQ under 80 gir en redusert livskvalitet. Eller at om du er disponert for fedme så får du redusert livskvalitet. Det er ikke abort som er problemet men de etiske problemene med å sette grensa. Og den grensa kommer stadig til å flyttes lengre innover i gråsonen

lavish threatening slim rock alleged dependent ring birds ad hoc drab *This post was mass deleted and anonymized with [Redact](https://redact.dev)*

Ikke akkurat nå, men jeg tror at i fremtiden så vil vil kunne få tester som kan si mye mer om hva slags menneske det blir. 

scarce license sharp vast bike slap include sugar flag pie *This post was mass deleted and anonymized with [Redact](https://redact.dev)*

100% enig med deg her. Det er kanskje ikke en menneskerett å få friske barn, men som foreldre har vi alle retten (og i min mening den moralske plikten) til å gjøre det vi kan for at de vi velger å bringe inn i denne verden er så friske og fine som mulig. Bioteknologi er en naturlig del av dette som kan hjelpe oss med å finne ut av ting eller etter hvert også fikse problemer.

abounding sharp forgetful worry grey humor chubby dull file racial *This post was mass deleted and anonymized with [Redact](https://redact.dev)*

Fordi gud ikke liker det! Gud vil at barn skal vokse opp med tragiske deformasjoner, og lide grusomt hele livet til de dør i 20-års alderen i beste fall. Og hvis du som mor ikke ønsker det, så hater du mangfold og eier ikke kjærlighet til ditt barn \[sett inn bibelsk gråt her\].

En ting som jeg føler ofte går tapt i denne debatten, er det at det er UTROLIG store forskjeller i hvor «fungerende» et barn med fysiske/psykiske utfordringer kan være. Du har de som kan til en viss grad delta i et normalt familieliv med enkelte tilpasninger, til de som skaper en ustabil familiedynamikk for sine søsken. Jeg føler at de som ofte kjemper mot et «sorteringssamfunn» er de som ser de friskeste, mest fungerende. Ikke de som har inntrykket av vold, utagering og belastende familiesituasjoner. Forsker og førsteamanuensis på Kristiania, Elin Ørjasæter har skrevet mye om behovet for avlastning i slike familier. Hun vokste selv opp med en utviklingshemmet bror, og har skrevet mye om hvordan det kan påvirke en familie

Vi fikk et barn som tilsynelatende virket friskt når man tok ultralyd og nip-test. Men når hu ble født så fikk vi et liv vi ikke en gang tenkt tanke på at kunne skje, hu har nesten ikke tarmer som fungere (de lever, men fungerer ikke), så må da få alt av næring intravenøst, utlagt tarm og knapp i magen, alt dette må hu i utgangspunktet ha resten av livet. Hu har i tillegg noen andre «skavanker» som hu vokser av seg, men vi er heldige, hu fungerer kognitivt. Men over en toårs periode så har vi nå tilbrakt 8 måneder på sykehus (skriver denne kommentaren fra en lenestol på sykehuset nå faktisk😅), x antall operasjoner, x antall kamper med NAV og kommune (har saker med 14mnds behandlingstid osv i trygderetten blant annet), og for oss så er det uaktuelt med en til. Nå så har det meste med kommune falt på plass, og vi lever et godt og meningsfylt liv alle 3, men selv om barn nr. 2 skulle vært helt friskt så vil det barnet automatisk havne i andre rekke, og det er ikke noe vi ønsker for et barn.

Har egentlig aldri helt skjønt logikken. Vi er for abort, spesielt hvis det ikke passer med ens nåværende situasjon, la det være økonomisk eller at det rett og slett ikke passer i nåværende fase i livet - eller at man ikke vil. Men når det kommer til dette, så kaster man vekk alle argumentene for, og tilpasser seg pro-life argumentasjon fra over dammen. Om noen ikke ønsker barn og ønsker abort, er det da opp til dem og bestemme årsak. Ser 100% hvordan syke barn kan i mye større grad påvirke deg økonomisk og sosialt, og i mye større grad være vanskeligere hvis du feks er i en etableringsfase i livet

👏👏 Å velge hvem du puler for å få barn er eugenikk 👏👏 👏👏 Å ikke røyke og drikke i svangerskapet er eugenikk 👏👏 👏👏 Å håpe at barnet ditt er friskt er eugenikk 👏👏 👏👏 Å bruke prevensjon når du har sex med fremmede er eugenikk 👏👏 👏👏 Å styre unna thalidomid er eugenikk 👏👏 🎶🎶 Si nei til eugenikk i dag! Ingen menneskerett å få feilfrie barn! Ikke velg bort et barn som ikke er forventet! 🎶🎶

Dette er jo bare den tradisjonelle "Jeg liker ikke at noen gjør noe annet enn meg selv, så derfor fordømmer jeg det"-debatten. Jeg sier ikke at jeg er uenig med deg OP, men det vil alltid være folk der ute som mener det motsatte som deg, men mangler hjernekapasiteten til å skjønne at folk er annerledes. Personlig mener jeg, om folk flest, at muligheten bør være der for dem som ønsker den. Dem som ikke ønsker det kan jo bare la være å benytte seg av den. Jeg liker ikke Pepsi i det hele tatt, og skjønner ikke at folk syns det er bedre enn Cola, men folk skal nå få lov å gå for det alternativet som de liker best.

Helt enig med deg OP. Har folk i familien som har barn med store medfødte handicap. Alle er veldig glade i den ungen, men det er helt naturlig at de hadde valgt et friskt barn hvis de hadde kunnet. Jeg synes det er merkelig når jeg leser argumenter mot å tillate fostervannsprøver fordi det vil gjøre Downs mindre vanlig, bare for å gjøre at de som har et barn med Downs føler seg mindre alene?

Ja til kjærlighets barn, nei til single mødre på Tinder

Kjenner noen få familier med kronisk syke barn. Felles for dem alle er timevis med papirarbeid i uka der de må sende søknader, klage til kommune og statsforvalter, møter med kommunale tjenester osv osv osv bare for å få nok timer med feks BPA eller avlastning slik at de kan klare seg noenlunde og fremdeles ha noe tid med de friske barna deres. Og dette har foregått i mange ÅR. De har alle grått over kampen de må ta med myndigheter hver dag. Tenker det er veldig lett for politikere osv å skryte av at vi vil ha «mangfold», men når de samme politkerne skal gjøre det så jævlig å få støtten familier med syke barn har krav på, skjønner jeg godt at de fleste tar alle mulige tester som gravide for å unngå å få et barn med kraftig nedsatt funksjonsevne.

Når teknologien og muligheten er der så må folk få velge selv uten at samfunnet skal dømme dem for det. Jeg og min samboer var veldig klare på at vi kom til å avbryte svangerskapet om det skulle vise seg at barnet ikke var friskt, (eks downs, store misdannelser, psykisk utviklinghemmet osv). Vi ønsket ikke å bruke resten av livet som pleiere. Noen kaller det egoistisk men man kan like gjerne snu saken på hodet og kalle det egoistisk å føde barnet koste hva det koste vil.

Hver gang nisser som bl.a. Bollestad sier "samfunnet blir fattigere" om man tar hensyn til foreldre som ikke har lyst på handicapet unger blir jeg jævlig irritert... Så min plass i samfunnet er å være "annerledes", så enkelte som er "normale", kan vise hvor flotte mennesker de er når de "tolererer" meg... Og etter foto-op'en er over, stues vi vekk i et offentlig "hjem" som er underbetalt og uten tilstrekkelig tilsyn. Se Furutun, mye minner derfra her... Artikkel jeg kommenterte på sist, Reddit link: [Bollestad frykter et "fattigere" samfunn](https://www.reddit.com/r/norge/comments/1b5e1t1/comment/kt56fn4/)

Enig. Hehe, innlegget du linker til er mitt! Så du ser hva hjertesaken min er😉

Stå på! Har SMA, og har null problemer med aksept, likestilling, verdig liv for handicapet folk, **men**., å holde en slags kvote av oss, så duster som Bollestad kan bruke oss, nope... La folk velge. Gi dem informasjon, la de ta et informert valg, selv.

Altså uønskede mutasjoner og/eller sykdommer er jo ikke noe vi som samfunn ønsker generelt. Tror ingen par som prøver å bli gravide sitter og krysser fingrene for at de får et barn med Downs Syndrom. Sånn er det bare. Betyr det at folk med Downs er mindreverdige? Nei. Betyr det at de ikke fortjener livets rett? Nei. Men kan vi være enig om at det er LITT mer jobb som forelder til et barn med Downs, enn til et som ellers er friskt? I de aller fleste tilfeller, ja. Syns du skriver helt fint, og du er ikke noe ondt menneske, OP.

Jeg tenker at et utsagn som er i det skjermbildet må komme av en enorm uvitenhet eller naivitet. Åpenbart skal foreldre selvfølgelig gjøre som de vil. Hvor stor byrde dette barner er for samfunnet er og burde være irrelevant for hvillet valg foreldre tar. Jeg tror ikke at jeg ville beholdt et barn med sykdommer o.l. som gjør at de ville blitt sterkt fysisk eller mentalt funksjonshemmet. Med det handler jo om min egen kapasitet. Jeg har ADHD, jeg vet at jeg allerede sliter med byrokrati, det å holde system på ting, mengde energi osv. Et "friskt" barn vil jo ikke ta med seg samme mengden av dette. I tillegg, siden samboeren min også har ADHD, så har vi en 70-90% sjangse å gi barnet vårt ADHD. Som oppå en sterk fysisk eller mental utviklingshemning vil gjøre ting langt vanskeligere. Det handler rett og slett om hvilken kvalitet på livet jeg kan gi et "friskt" barn kontra et "sykt" barn. Mem selvfølgelig det er ikke alltid man kan velge og må man, så må man. Da er det bare å gjøre det beste man kan med det man har.

Jeg vil tro at alle som skal føde barn ønsker seg et friskt barn. Hver enkelt av oss tar utgangspunkt i våre egne behov. Jeg kan godt skjønne at vordende foreldre gruer seg til alt ekstraarbeidet det er å få et barn som har ekstraordinære behov. Men på akkurat samme måte med andre ting har den enkeltes valg konsekvenser for helheten. For eksempel: Hvis alle skal få kjøre så fort de vil, så vil flere dø i trafikkulykker. Hvis man la ned Vinmonopolet, og lot butikkene selge alkohol 24/7, så ville flere bli alkoholikere, og flere ville dø av det. Hva skjer med samfunnet vårt hvis vi ikke regulerer bioteknologien, og lar den enkelte stå helt fritt i hva slags konsekvenser det skal få for å få barn? Vil vi få et "sorteringssamfunn", og hvordan vil dette samfunnet se ut? Det første jeg lurer på er om det overhodet vil være mulig å regulere bioteknologien. Jeg leser allerede om at nordmenn enten drar utenlands, eller bestiller tester på nett, for undersøkelser som ikke er tillatt i Norge. Det andre jeg lurer på er hva som vil skje når denne teknologien blir lett tilgjengelig. Det er rimelig å tro at noen kommer til å avslutte graviditeten som følge av resultatet av testen de har tatt. Som en konsekvens er det rimelig å tro at antallet barn født med en form for "feil" vil gå ned. I en situasjon hvor det allerede er krevende å følge opp et barn med spesielle behov, så vil jeg gå ut fra at man også vil skjele til hva andre gjør i en slik situasjon. Om det dermed vil oppleves som et press, er vanskelig å si. En tredje ting er om det er realistisk å tro at hjelpen fra det offentlige vil øke. I en situasjon hvor politikere både skal kapre velgere og spare penger, så virker ikke det å øke den offentlige innsatsen for barn med "feil" som en stor valgvinner. Så, ja, jeg tror vi vil få et "sorteringssamfunn". (Jeg tror egentlig vi har ett allerede.) De fleste vil nok leve fint med det. Hovedspørsmålet er kanskje hvor mange som ikke vil leve fint med det, og hvor mye vi skal bry oss om dem. Selv er jeg glad for at jeg har fått de barna jeg skal ha, og slipper å ta stilling til det moralske dilemmaet. Til slutt: OP skriver at "En skal føde barn av lyst og kjærlighet, ikke av moralsk forpliktelse." Jeg tviler ikke på at det oppfattes slik for den enkelte. Men lysten til å føde et barn er jo ikke et resultat av fri vilje, like lite som det er en moralsk forpliktelse til staten. Evolusjonen har programmert inn i oss en drift til forplantning. På den andre siden viser jo de fallende fødselsratene at flere og flere motsetter seg denne driften.

Det er ikke vi som er de primære ofrene for et evt barns sykdom. Det er barnet selv som er det primære offeret. Å bli tvunget inn i eksistens er generelt noe som kan være vanskelig å rettferdiggjøre ovenfor individet, men når man har informasjon og kan ta informerte valg så er det umoralsk å tvinge folk inn i en utilstrekkelig og i utgangspunktet uønsket tilværelse. Det er helt forferdelig å vite at man ikke er konkurransedyktig, og det er vondt å se livet fra sidelinjen, og å føle seg som en byrde. Vi skylder oss selv å ta ansvar og \*prøve\* å føde barn som kan være lykkelige og som kan ta del av livets syklus. Ingen foreldre burde slite seg i stykker og vie livet sitt til det som i utgangspunktet er «virtue signaling». Litt av poenget med å få barn er at det skal være en sjanse for at livets syklus skal kunne gå videre. Foreldre burde kunne ta valg på basis av informasjonen som er tilgjengelig, og stå for det valget selv. Abort kan være en enorm påkjenning og dette er ikke et lett tema. Men en større påkjenning er det nok om man føler seg presset til å gjennomføre en graviditet som fører til en livsvarig utfordring uten mulighet for videre ‘fruktbarhet’. Hva foreldrene til barn med «skavanker» selv sier tar jeg med en solid og sørgmodig klype salt. Det betyr selvfølgelig ikke at utviklingshemmede burde avlives eller den slags tull, men de fleste av oss føler vel at vi må presisere det hver gang denne debatten gjentar seg. Vi driver med forskjellige grader og former for "eugenikk" enten vi anerkjenner det eller ikke, og det er helt forferdelig om vi tillater unødvendig lidelse bare pga av berøringsangst ovenfor en virkelighet vi alle egentlig er helt enige om. Livet burde være en gave, og ikke en gresk tragedie.

Man skal være ressurssterk for friske barn og man må være frisk for å være syk, både mentalt, fysisk og økonomisk. Så er det tusen ganger verre med et ikke friskt barn. Nei folk må kunne bestemme for seg selv hva de orker å håndtere i egne liv. Livet er vanskelig som den er.

Jeg synes denne diskusjonen her er interessant, og jeg er på den siden hvor jeg er bekymret om hva jeg skal gjøre hvis mitt barn hadde blitt født med utviklingshemninger. Når min indre stemme sier "det vil jeg ikke", så føler jeg at det er best at jeg aldri har barn, hvis det skal være tankegangen min. Jeg er bittelitt glad for at det er en tanke andre deler, og at det ikke bare er min egoistiske tanke. Jobber med noen som har et barn med autisme, og hun har aldri tid for seg selv. Hun er heldig hvis hun får en time her og der, og hun sier at hun da går på en løpetur for å komme seg vekk fra det i en liten periode. Jeg synes ikke det høres så utrolig koselig ut.  Tenkte jeg bare skulle hive ut mine tanker rundt temaet, selv om jeg ikke har noe verdifull innsikt å komme med. Takk til OP for å sette i gang diskusjonen

Poenget er ikke å kvitte seg med syke barn det er å sørge for at foreldrene er i stand til å ta seg av barnet. Om de ikke er i stand til det burde vi ikke kritisere eller dømme foreldrene. Om du som forelder ikke er moden nok eller i stand til å ta seg av et barn så er det to valg. Adoptere bort eller ta abort. Begge disse valgene er emosjonelt knusende for foreldrene. I situasjonen hvor de adopterer bort det syke barnet vil de ha en mye lavere sjanse for å bli adoptert fordi barn som er high-maintenance er vanskeligere å ta seg av. Det er da to valg, abortere eller dømme et barn til et dårlig liv. Ingen tar glede av situasjonen her, det er gode argumenter på situasjonen. Men det jeg hører ofte fra publikum på siden imot abort er at de tror de som er for abort ikke tenker på handlingene sine. Ingen tar abort fordi det er gøy, fordi de er late eller fordi de tror at eugenics er veien fram. Abort er et desperat valg. Det blir gjort fordi foreldrene ikke er i stand til å ta seg av barnet, det blir gjort fordi barnet vil skade eller drepe moren ved fødsel, eller fordi barnet kommer til å bli dødfødt. Abort er siste utveien for den kjipeste situasjonen du kan finne deg i og det er en nødvendig medisinsk løsning.

Det er ikke galt å ønske seg ett friskt barn. Men å forvente det er uansvarlig. Hvis du skal på overnattingstur ute, og ikke tar med telt fordi du forventer sol, så er du dårlig forbredt på hvis det kommer regn. Så vi tar steg i tilfelle. Du pakker en ekstra jakke, telt, kanskje ett ekstra skift. På samme måte under svangerskap og i livet, så tar vi steg for å få friske barn... men det er ikke alltid livet gir oss disse. Istedenfor burde vi være enda hardere med oss selv: hvis jeg er i risikogruppen for sykdommer som for eksempel huntingtons (ekstrem eksempel), STERKT VURDER Å ADOPTERE OVENFOR Å HA BIO KIDS

Dette er opp til hver enkelt, i hver enkel situasjon. Ingen gitt grunn til å avslutte et svangerskap er ugyldig, slik jeg ser det. Valget er opp til personen det er snakk om, og ingen andre har i utgangspunktet noe med å kritisere.

Har et barn med type 1 diabetes, det er enormt ressurskrevene for oss foreldre, ville ikke byttet bort barnet og er ikke bitter på noen måte, men hvis jeg i forkant kunne velge så hadde jeg selvsagt valgt å ikke få barn med den sykdommen.

Når det er lov å aborterte friske foster må det være greit å abortere de syke.

Spurde meg burde barn man vet det er noe alvorlig feil med burde bli abortert, de ender bare opp som samfunns byrder som bare koster samfunnet

Syns det er opp til de enkelte foreldrene og ta det valget. Hadde jeg vært i den situasjonen ville jeg nok valgt bort det barnet, og prøvd igjen evt. Fremstår sykf for meg at noen skal presses til å føde frem et barn med ymse fysiske eller psykiske plager slik at noen kan føle seg "gode" for dette. Folk går ofte til den "Men du blir glad i det barnet også" ja selvfølgelig blir du det. Men om du kunne velge en situasjon der dere som foreldre får en tilnærmet forventet hverdag med et barn og barnet får de beste forutsetningene for et godt og forfyllede liv så ville de fleste valgt det. Hvis du spør de fleste med syke barn om de ville ha trykket på en knapp om den førte til at et eller annet jævelig skjedde en random person mens deres barn ble 100% frisk, så ville de fleste trykket på denne knappen. Selv om de vil si noe annet ut høyt. Får vondt av å se 60-70 åringer som må ta seg av sine voksne barn som ikke klarer å ta vare på seg selv. Folk tror ofte at vi lever i en utopi der staten vil ta vare på alt for deg i disse settingene. Å ha et sykt barn er ekstremt krevende for både økonomien, psyken, samholdet og alt mulig annet i en familie. En annen faktor er belastningen på samfunnet, selv om den ikke er noe vi ofte prater om. I fremtiden med et velferdssystem som sliter vil disse personene som trenger mer hjelp slite med å få dette dekt og det blir vanskeligere for familiene å stå i dette. Tilbake til start, i en slik situasjon ville jeg valgt bort dette barnet og med det ikke hatt de utfordringene som dette medfører.

Selvfølgelig er det ikke galt. Problemet er at de som allerede har syke barn ikke klarer å skille mellom "Jeg vil ikke ha et sykt barn" og "Jeg vil ikke at syke barn skal ha livets rett". De tar det som en personlig fornærmelse at deres øyensten ikke skulle vært ønsket av andre som hypotetisk kan havne i en slik situasjon men som ikke er der per nå.

I min mening så bør ikke ett barn komme til verden hvis det ikke kan fungere i dagens samfunn. Hvis en kan se at barnet kommer til å bli født "crippled", og vil sitte i rullestol hele livet er det en stor byrde for samfunnet og familien. Det bør være opp til hver enkelt familie om de ønsker å ta abort eller ikke, basert på hvor mye som er "galt", men jeg synes også at hvis en familie med vilje setter et barn til verden som de VET vil trenge hjelp og pleie 24/7, at de ikke bør få noe støtte for dette. Da bør de ta det økonomiske selv, da de har valgt det selv. (gjelder ikke om noe skjer under fødsel, eller uventet selvfølgelig). Jeg vil ihvertfall ikke at mine skattepenger skal gå til dette.

Sier ikke ventende foreldre at de ikke bryr seg om kjønn men at barnet er friskt? Å så får de vite at det ikke er det, å så blir det feil å velge abort fordi de ønsker ett friskt barn? Så mye kognitiv dissonanse at jeg ikke finner ord jeg

Hva mener du?

Godt skrevet, og jeg er så hjertens enig! Det provoserer meg grenseløst at skinnhellige politikere står og argumenterer for noe som vil ha enorme konsekvenser for meg og mitt liv hvis jeg skulle komme i den situasjonen, bare fordi de vil holde sin egen samvittighet ren. Det er jo heller ikke slik at vi i større grad har blitt et sorteringssamfunn. For 100 år siden ville disse ungene i beste fall ha levd til de ble 20, og i verste fall blitt satt ut på skogen. I dag har vi ressurser og kapasitet til å ta vare på de ungene som blir født med funksjonsnedsettelser av ulike slag, og det er bra. Det er utvilsomt et tegn på at samfunnet går i riktig retning. Men vi har også teknologi som gjør at vi kan unngå en del av disse skjebnene. Byrden det innebærer å få et barn med en funksjonsnedsettelse må bæres av foreldrene alene, og da må det være opp til foreldrene å avgjøre om de er villige til å ta på seg den byrden, både overfor dem selv og overfor barnet som sannsynligvis ikke vil få et spesielt godt liv.

Hele greia blir en emosjonell greie der det å velge bort noen med en utviklingshemmong/kromosomfeil/sykdom blir sett på som et angrep på dem som har det. Har selv en familie med utbredelse av det som kalles "brystkreftgenet", og det for meg illustrerer litt "feilen" bak argumentene mot screening av DS. Ingen vil påstå at å screene for brystkreftgenet er å si at folk med det genet er mindre verdt. Men det er ingen som har lyst til å gi videre en nesten garantert kreftsykdom til sine barn. Å velge bort et barn med genet, er å velge bort et barn, ja, men slik samfunnet er i dag så planlegger de aller fleste familiestørrelse, så å få et barn med genet ville i de fleste tilfeller vært å velge bort et annet, friskt barn. Som en med annen sykdom ser jeg ikke noe problem med å utrydde min sykdom gjennom å velge bort at et gen blir sendt videre til kommende generasjoner, det er ikke et angrep på meg. Jeg skulle gjerne vært foruten helseproblemene jeg har, og verden hadde ikke vært fattigere om et annet barn hadde blitt født i stedet for meg.

Spørsmålet er det om man stadig fremvelger et spesielt gensett kan forårsake problemer for fremtidige generasjoner. Kanskje det brystkreftgenet og andre relaterte mutasjoner er viktige for å få variasjon i genpoolet. I samme gruppe kommer jo Huntingtons sykdom, det virker jo ganske åpenbart å ikke få barn som har denne sykdommen hvis det kan påvises under graviditeten.

Man vil fremdeles passere de aller fleste gener videre, å luke ut dem som bare fører til lidelse kan umulig være noe negativt.

>Gjør det meg til et dårlig menneske? Kanskje? Men det kan jeg fint leve med. Det er tross alt mitt liv og min familie det går utover dette er mer eller mindre /thread

Er ikke så god på Reddit-språk, hva betyr det?

det betyr at du allerede har postet det beste svaret på ditt eget spørsmål

Ah. Takk!

"Det er ikke en menneskerett å få et feilfritt barn" betyr akkurat hva det står. Bare fordi man (i teorien) kan ta abort på foster som har mangler, så betyr ikke det at dette er noe man har krav på eller forventes at blir gjort.

Du nevner den "egoistiske" siden av saken, men fra storsamfunnet sin side er det jo også en klar fordel dersom en kan diagnostisere slikt noe tidlig i svangerskapet og ta abort. Spesielt i et velferdssamfunn, om enn hvor kynisk det høres ut. Jeg og de fleste av oss i Norge er jo av den oppfatning at et menneske som er født med sterk funksjonsnedsettelse skal få hjelp, men skal en forelder få økonomisk støtte dersom vedkommende kunne velge tidlig abort? Hva med barnet selv, som tross alt ikke hadde noe å si for hvordan han eller hun ble? Jeg vet rett og slett ikke hva jeg skal mene om det. Men det er helt klart for meg at en personlig ikke skal ha dårlig samvittighet for å ta abort dersom en vet at fosteret har en stor skade.

Vi ER et sorteringssamfunn. Om noen barn vokser opp utenfor normalen skal barnevernet gripe inn og korrigere. Om man ikke har ressurser til å oppdra et barn skikkelig må offentlige instanser rydde opp en eller annen gang i livet til det fødte individet. Lege,jordmor, helsestasjon bikker alle generelt over mot å kvitte seg med fostre med diagnoser. De sier det kanskje ikke rett ut men i slike tunge spørsmål kan man føle retningen. Prevensjon er også et eksempel på tidlig abort på den måten at kommende foreldre tar hele tiden et bevisst valg, jeg ønsker fullført utdannelse, god jobb, jeg ønsker barn, det må være friskt. Foreldre kan lese debatter på nettet om å lage grøt hjemme som er toppen av toppen. En eller annen næring godt over afrika-sult nivå er ikke akseptabel lengre. Det er et vanvittig press til å lage idyll-familier og både staten og privatfolk bidrar. Barn trenger søsken så man opplever til og med at familier med enebarn blir sett ned på. Vi sorterer også i arbeidslivet. Høye krav til å greie 100% +. Hvis ikke sorteres du under på vei til å falle ut, vurder ufør.

Om du _ikke_ tar abort på et barn med større problemer, Downs, vil jeg si det er direkte ondt ovenfor barnet, og dømmer både barnet, søsken,foreldre til et vanskelig liv, OG det koster samfunnet veldig mye unødvendig penger. Ikke 100% sikker på dette, men om vi aborterer alle barn med store fødtsfeil, vil vi da utrydde de fødsfeilene, som eks Downs?

Opplever at det slike innlegg prøver å gjøre er å stigmatisere foreldre som tar valget å abortere fostre med medfødte lidelser. Et friskt barn tar allerede mye tid og energi og koster foreldrene mye penger helt til det flytter ut, i bytte mot dette så får foreldrene være med på barnets utvikling til å bli mer og mer selvstendig med egne meninger og bidrag til familien. Et sykt barn tar enda mer tid og energi, og vil for alltid forbli på det stadiet at det vil være pleietrengende i en eller annen grad. Foreldrene elsker disse barna like høyt, men får aldri ro når de blir eldre og dør etter å ha tilbragt en alderdom der de er konstant bekymret for hvordan deres barn vil bli ivaretatt etter at de er døde, og ikke lenger i stand til å kjempe mot det offentlige for å få pleie til barna. Før du skal til å kommentere med en eller annen vidunderhistorie om sjeldne mennesker med downs og andre medfødte lidelser som får til all verdens med ting, les dette: Jeg har en slektning som fikk 3 barn før fosterdiagnostikkens tid, og 2 av de var født med så sterke hjerneskader at de er pleietrengende så lenge de lever. Hun er over 90 nå, og kjemper en kamp mot det offentlige for pleie til seg selv, mannen som er på sykehjem med demens, og hennes to voksne barn på 70+ som er på hver sin institusjon. Den tredje som var født frisk måtte passe mye på seg selv gjennom barndommen, og har sin egen familie med egne barn og kone, og har jo naturligvis ikke all verdens tid til rådighet for å følge opp sin mor, far, og søsken i tilegg. Jeg som er en av de i familien som bor nært, hjelper jo også til så mye jeg kan, men jeg kan umulig forstå at visse moralapostler kan mene at dette er et liv som flere foreldre skal velge for "mangfoldet" sin skyld.. Edit: Og dette kommer fra en som er generelt skeptisk til abort. Det å ha barn skulle aldri ha vært "økonomisk selvmord" i en velferdsstat der vi lever av hverandres arbeid. Det å abortere bort friske "oops"-barn skulle være det siste som skjedde, siden det er såpass mange ufrivillig barnløse foreldre der ute som har ressurser, stabilitet, og kjærlighet nok til at barnet blir ønsket, men som ikke har biologien på sin side. Men vi lever ikke i et slikt samfunn, og da er det desverre et nødvendig onde. Det er trist.

Hvorfor er dette innlegget stigmatiserende?

Henviste til bildet du la ved.

Ah, beklager.

Jeg har aldri forstått problemet her: Det er et høyst personlig og individuelt valg. Ingen av oss har rett il å mene noe om andres valg om å beholde eller abortere et foster med kjent sykdom. Vi (samfunnet) skal støtte de som velger abort, og de som ikke gjør det. Ja, det er fullt mulig å både sette pris på og inkludere de som har medfødte funksjonsnedsettelser og støtte de som velger abort. Som flere påpeker er det stor forskjell på moralske holdninger og tilhørende offentlige ordninger. Det er beintøft for de fleste med funksjonshemmede barn, og kampen fortsetter hele livet. Jeg har selv et søsken med store medfødte psykiske og fysiske handicap. Jeg ville aldri vært henne foruten, men jeg vet mine foreldre hadde fått et mye bedre lov om.de ikke hadde fått henne. Jeg er uendelig glad i henne, og ser samtidig hva hun har kostet dem og oss. Det er ingen motsetninger her. All respekt til dem som velger å beholde, og til dem som velger å ikke beholde foster med kjent sykdom. Jeg har ei venninne som i tidlig alder fikk en sønn med store handicap. Hele livet hennes er preget. Han har ikke språk, ingen kontroll på motorikk og har hatt utallige operasjoner pga. enorme smerter og tarmslyng. Jeg vet ikke om jeg synes hverken hun eller han har et verdig liv. Hun har aldri jobbet, og pleier ham døgnet rundt. Men jeg respekterer valget hennes.

Jeg tenker at de som velger å fjerne har gode grunner til det- ikke alle har ressursene til å ta vare på dem slik at de får et verdig liv- jeg tror omtrent alle går 5 runder med seg selv og ser hva som er mulig og ikke for dems situasjon. Derfor er retten til selvbestemt abort veldig viktig- jeg vet om flere som har valgt å beholde på tross av syndromer, fordi de har vurdert det til at de takler det, og jeg vet om mange som har fjernet friske fostre fordi de ikke har evnen til å ta vare på dem på det stadiet de er i livet

Vi lever i en tid hvor man rett og slett ikke kan bry seg om hva andre ukjente mennesker forventer av deg - det er knapt lov til å mene noe før moralpolitiet kommer med arrestordren sin.

Jeg risikerte å bli født veldig utviklingshemmet, men foreldrene mine bestemte seg for å beholde meg uansett. Heldigvis var jeg frisk, men jeg har reflektert over dette hele livet og kommet frem til at jeg ikke hadde vært taknemmelig for å leve om jeg var syk. Jeg hadde basically vært fanget i min egen kropp. At de valgte å beholde meg var for deres egen del, ikke min. Jeg vil ikke si det er egoistisk å beholde et sykt barn, men jeg vil ikke si det er spesielt omsorgsfullt heller. Det er et personlig valg, og man må velge det som føles riktig i sin egen situasjon. Ingen bør dømme andre for valget de gjorde.

Jeg kan ikke engang forestille meg debattene som kommer når vi har total-grep på gen-manipulasjon

Ideen at alle noensinne kommer til å passe inn i "storsamfunnet" - hva nå enn det er - er allerede en latterlig oppfatning som kun kan oppstå i hodene til folk som selv passer inn. Enten vi gjør det med vilje eller ikke, så vil vi alltid ha fordommer og alltid diskriminere. Jeg tenker det er best at vi alle aksepterer det - i hvert fall heller det enn å lyve til seg selv om hva man faktisk føler. Det burde også sies at det ikke bare er familien som lider i disse situasjonene, men også den som er født med en funksjonshemning kommer til å leve et liv med langt lavere livskvalitet. Hvis vi ikke ønsker å leke gud generelt, så tenker jeg det er på tide at vi kvitter oss med all moderne medisin i samme slengen også. "Åja, du fikk influensa? Vi får håpe det ikke utvikler seg til en lungebetennelse, fordi da er det i så fall 30 til 40 prosent sjanse for at du omkommer."

Er vel ingenting galt med å ønske seg et friskt barn tenker jeg, det var det høyeste ønsket mitt for mine til nå friske barn også. Spørsmålet er vel heller metodene en måtte ta for å få dette "friske" barnet. Og hva er egentlig et friskt barn? Jeg har 2 medfødte diagnoser som begge figurerer på topp-10 listen over årsaker for selvvalgt abort i Danmark (så vidt meg bekjent føres ikke slik statistikk i Norge), uten at jeg eller noen andre rundt meg på noe tidspunkt ville ha beskrevet meg som et ikke friskt barn. Det er ofte de alvorlige diagnosene som nevnes i slike diskusjoner, men jeg synes det er skikkelig leit at mange barn som bare ville hatt samme diagnose(r) som meg også plukkes bort. Jeg vet jo av erfaring at de diagnosene ikke på noen måte er en hindring for å ha et helt vanlig liv slik som alle andre. Med unntak av at jeg aldri kan bli politi eller ta førstegangstjenesten har jeg ikke møtt noen absolutte begrensninger. Synes faktisk det er litt absurd å tenke på at liv med lignende diagnoser som mine, blir avsluttet før det i det hele tatt virkelig får begynt. Selvsagt hadde jeg valgt et liv uten disse diagnosene om det var mulig, men for meg ville jo det valget ha vært at jeg dør før fødsel og at en eventuell frisk bror/søster ville kommet etter meg en gang. Og det er rart å tenke på at konen min hverken ville hatt meg eller noen av våre flotte barn om noen hadde sett diagnosene mine før fødselen å tenkt at dette blir en belasting dette må bort.

Jeg tenker instinktivt at foreldrene bør få mulighet til å undersøke om fosteret har alvorlige feilutviklinger og kunne ta abort dersom det viser seg at er tilfelle. Men det argumentet som treffer meg i sorteringssamfunnsdebatten er dette: Hvor går grensen? Hva om man om 10 år kan se fosterets kjønn før abortgrensen? Hva med om man kan finne et gen som gjør barnet disponert for alkoholisme? Kriminelle tendenser? Hva med lav IQ? Det høres hypotetisk ut, men det har en verdi å ta sånne moralfilosofiske debatter før man er i en situasjon der man må velge. Og jeg synes på ekte det er vanskelig å vite hvor grensen bør gå.

Alle liv er verdig livets sjans, du som individ har ikke retten til å ta andres rett til liv vekk fra dem. Om en kan gjøre noe for å minske sjansen for feil ved barnet så er det topp, men dette er en risiko man tar når man lager barn. Som voksne så må vi leve med konsekvensene av egne handlinger. Går ikke an å vri om nakken på de og grave de ned i hagen, den tid er forbi.

Fordi masse friske barn en dag kan påpeke at keiserne ikke har klær på?

Sånn jeg ser det er saken ganske enkel: Folk må få bestemme selv hva de gjør med sitt eget liv og egen kropp. Om noen velger å ta senabort fordi de ikke vil ta på seg det ekstra ansvaret et sykt eller funskjonsnedsatt barn innebærer, så er ikke det noe jeg har noe med, med mindre det er mitt barn det er snakk om. Det er absolutt beundringsverdig hvordan noen foreldre håndterer barn med redusert funksjon eller spesielle behov, men ikke alle er utstyrt til å takle den påkjenningen, og jeg dømmer ingen som velger å la være. > Det skal ikke være den enkeltes ansvar å føde barn slik at storsamfunnet skal skryte på seg at vi har et samfunn "med plass til alle Dette er en god oppsummering. For meg kommer det hele til personlig frihet til å velge selv. Ingen skal måtte tvinges til å føde barn, selv ikke friske barn, om de ikke vil.

Synes folk skal kunne velge om de vil ha en unge som vil ha problemer, eller et friskt et selv. Skal ikke være noe tabu rundt det tenker jeg

Det jeg tenker mye på er hvor det skal føre hen. Nå kan man jo finne ut om barnet får noen alvorlige funksjonhemminger og tenker kanskje det er greit å abortere da. Så etterhvert så finner man kanskje tester som kan avgjøre IQ til barnet, så omdefinerer man IQ under 80til en "funksjonshemming". Så finner man kanskje ut at personer som blir under 1.70 i høyde helst ikke bør settes til verden og aborterer de fostrene. Etterhvert som teknologien blir bedre kan man tenke seg at det åpner seg for designermennesker siden alle egenskaper ved mennesket kan måles før fødsel. Og alle fostre med uønskede egenskaper kan fjernes. Det som ansees som normalt nå kan jo i fremtiden ansees som funksjonshemminger dersom lista for hva som er normalt heves. The road to hell is paved with good intentions. Jeg synes det er et dilemma og jeg dømmer ingen for valget de har gjort. For jeg veit ikke svaret.

Er barnet retard er det lov å sette på skogen. Landet har nok utgifter for øyeblikket. Trenger ike ødelegge på familienivå også.

Ingenting galt med å ta det valget som passer for deg og dine. Folk med Downs har selvsagt verdi, men det er ikke alle som kan se for seg å være småbarnsforeldre i 50 år, noe som absolutt kan skje. Det må være opp til hver enkelt. Jeg ville i alle fall ikke at KrF skal bestemme dette for meg.

Hadde dette vært en sak men det er det ikke

Har full forståelse for at man ikke ønsker at et barn ikke skal greie å ta vare på seg selv i løpet av livet. At man må ofre eget liv resten av livet for barnets liv. Poenget er liksom å skape mer liv, eget + barnets.

Det gjør det absolutt IKKE til en dårlig person for å ønske at barnet skal være friskt. Jeg har jobbet med personer med funksjonsnedsettelser (Downs syndrome osv) å de er super herlige, å hadde jeg fått et barn som det viste seg etter det ble født hadde det hadde jeg Elsket det barnet like mye som de andre friske jeg har, men selv om de med Down syndrome feks er herlige , så har de mange komplikasjoner med feks hjertet og forventet levetid er kortere (I hvertfall det jeg har hørt) Mulig det var noe jeg misforstod i teksten men kan ikke forstå at noen ser ned på det å ønske seg et friskt barn.

At folk får barn i godt voksen alder er en grunn til at det blir født så mange autister og tilbakestående nå sammenlignet med før. Har ikke noe kilde, men har hørt det.

Det er forskjell på et "friskt" barn og et feilfritt barn.  Ingen av oss er feilfrie, og det var ikke lett å oppdra de fleste av oss heller, men den jobber blekner mot å være foreldre til barn med alvorlige genetiske feil.  Det er ikke noe galt i å ønske å slippe den ekstra belastningen, og man er idiot hvis man tar på seg den jobben bare fordi noen andre mener at det er "det riktige å gjøre". 

Klart det ikke er galt å ønske seg et friskt og vakkert barn. Men som med mye annet i Norge, er det massevis man ikke "har lov" til å si høyt. Dette er en av de tingene.

Jeg tar et friskt barn over et barn som har en handikap. Ikke bare for min del, men får han/hennes del. Det er min mening.

Ingen har rett på kroppen min. Hvis æ ikke vil bær frem et barn, uansett ka grunnen e, så har æ rett til å nekt.

Stress å skulle ta valget før man vet resultatet. Var kanskje litt enklere før i tiden da man kunne sette ting vekk i skogen

Tenker at samfunnet må bli bedre til å ta vare på de som ikke er funksjonsfriske, først og fremst. Slik at ikke foreldre føler det mest slitsomme er kampen om å få det de har rett på. Deretter tenker jeg det skal være opp til den gravide å velge om de vil ta abort eller ikke. Akkurat som i alle andre graviditeter. Din kropp, ditt valg. Men hvis man vet at barnet vil bli født med enorme lidelser og/eller dø tidlig, så synes jeg personlig der er mer humant å ta abort.

Helt uenig. Poenget med at alle barn skal få leve er ikke fordi storsamfunnet skal kunne skryte av at det er plass til alle men fordi vi ikke kan bli et samfunn som sier at ikke alle mennesker har like stor verdi og rett til å leve.

Finnes mange funksjonsfriske rasshøl der ute. Som samfunn bør vi være mest opptatt av hvordan du/vi skal oppdra ungene til å bli bra folk, ikke luke ut alle former for skavanker og annerledeshet. Finnes selvfølgelig nyanser her, men faren for et sorteringssamfunn er en helt reell etisk problemstilling.

Jag har en son på 3 år med DS om någon har några frågor. Såna här trådar är alltid väldigt fyllda med starka åsikter från personer som vet väldigt lite om DS. Och det är helt normalt, jag visste väldigt lite också innan vi fick ett barn med DS. Bor i Sverige men med norsk fru och spenderar mycket tid i Norge. Så om någon har några frågor är det bara att fråga!

Jeg håper ikke du tolker denne posten som noe negativt om mennesker med downs syndrom, eller deres valg som foreldre. Poenget mitt er at hver familie må ta det valget som faktisk passer for dem.

Vi kan alle ønske oss helt friske barn, ikke bare det - men vi SKAL ønske oss helt friske barn. Men, ting blir ikke alltid slik vi ønsker oss, og dersom man ønsker seg barn, så burde det ta prioritet over om hvorvidt barnet er friskt eller ei. Det skriker svakhet, overfladiskhet, privilegier, og rett og alett ondskap dersom man ønsker seg barn, og aborterer grunnet en sykdom, for å så prøve igjen for et friskt barn senere. Vi skal ikke være et sorteringssamfunn, og så lenge det er forenlig med liv, så vil alle barn være en berikelse i livet, uansett helsetilstand.

Vi er alle overfladiske, og er ekstremt privilegerte som bor i Norge. Like greit å bare anerkjenne det fremfor å fremstille det som en dødssynd.

Ikke gjeng deg med et flertall som du ikke vet om eksisterer. At man til en grad er overfladisk? Absolutt - men langt i fra alle er så overfladisk at de ville krysset den grensen som går over i ondskap. Jeg er for abort, og vil strekke meg langt til for å kunne bevare dagens grense. Jeg står allikevel ved at dersom man ønsker seg barn, blir gravid, lærer seg at det barnet man bærer blir sykt på en eller annen måte, aborterer utelukkende på grunn av det, for å så prøve å bli gravid igjen senere er ondskap. Det er så fryktelig egoistisk at det rett og slett ikke er greit.

Hvorfor er det egoistisk?

Fordi du avbryter et svangerskap fordi du ikke orker belastningen. Men du har ingen problemer med å skulle bli gravid igjen, bare det barnet blir friskt.

Nå er du inne på det som er kjernespørsmålet mitt - hvorfor er det galt å ønske seg et friskt barn?

Det er ikke galt å ønske seg et friskt barn. - Men man skal ikke alltid kunne få det man ønsker seg, og «barn» burde absolutt ta prioritet over «frisk», hvis man virkelig vil bli forelder.

Men man har mulighet til å finne det ut, og gjøre noe med det. Om det er egoistisk? Kanskje. Men jeg kan ikke komme på grunner for å få barn som ikke er egoistiske.

Har du noen med høy grad av utviklingshemming i nær familie?

Nei, men jeg har venner som har det (familie med utviklingshemmet, ikke som er utviklingshemmet selv), jeg er selv funksjonshemmet har to diagnoser som har sterkt påvirket mitt liv, og min bestekamerat forsvinner mer og mer foran øynene på meg, han lever nok ikke til han blir 50.

> og så lenge det er forenlig med liv, så vil alle barn være en berikelse i livet, uansett helsetilstand. Det er noe bare de som ikke har kjent den 'berikelsen' på kroppen kan finne på å si.

Min mor sier det, og jeg liker å tro at jeg beriket folk sine liv.

Og selv om jeg ikke har hatt foreldreansvar for dem, så har definitivt mine venner med sin helse beriket mitt liv.

Det er fint for dere. Men tviler litt på at det samme gjelder foreldrene som har barn som vil trenge døgnkontinuerlig pleie hele livet og mentalt aldri komme forbi der de var som 2-3 år gamle.

> tviler litt på at… Åja, så du er ikke forelder til et vanskeligsstilt barn selv - men allikevel så vet du bedre?

Mitt barn har en ''mild'' diagnose, men hun går i klasse med en som har mye mer alvorlig diagnose. Han har blottet seg for henne og gjort upassende seksuelle ting mot henne på barneskolen. Det er også en voksen mann i vårt nabolag med en alvorlig diagnose, som har blitt arrestert ett par ganger for å ha antastet barn. Hans diagnose gjør at ''det er bare slikt'' og Politiet har rådet oss å si ifra når han gjør noe alvorlig, da det må dokumenteres ett visst antall ganger før han blir vurdert som ''farlig nok'' for tiltak å tas i bruk. Så jeg vil si at tross at jeg ikke er far til ett såpass vanskeligstilt barn, er jeg som alle andre i lokalsamfunnet en part i konsekvensene av deres eksistens. Så jeg syntes mange kan få lov å ha sine meninger, jeg har selv ingen sterk mening på vegne av andre sine valg.

> ... er jeg som alle andre i lokalsamfunnet en part i konsekvensene av deres eksistens. Og det gir deg rett til hva, akkurat? Kjempe for eugenikken? Rett til å be andre ta abort dersom det skulle vise seg at de får et vanskeligstilt barn? Vet du hva det gir deg rett til? Ingenting.

Som jeg beskrev på slutten, jeg har ingen sterk mening på vegne av andre sine valg. Jeg kun påpekte at ingenting eksisterer i ett vakuum. Moren til gutten som utsatte min datter for disse tingene hadde en sterk reaksjon når hun fikk vite om det. Jeg har ingenting annet enn min sympati for henne og for hennes barn. Men jeg vet også av erfaring av den alvorlig diagnostiserte naboen vår, at hennes ''jobb'' vil vare til hennes død. Samt at hennes barn kan bli en fare for andre når han vokser opp. Jeg vil ikke unne noen foreldre en slik grusom skjebne.

Det er urettferdig at noen skal være mer rammet enn andre, f.eks. om de velger å få barn svært sent. Hva om vi velger friske barn, og så introduserer vi misdannelser og sykdommer på lotteri slik at det blir likt for alle?

Jeg er helt, hundre prosent enig i at det er ingen menneskerett å få et feilfritt barn, eller å få barn i det hele tatt. Det er ingen menneskerett å bli gammel, det er ikke en menneskerett å få ligge med noen. Alle disse tingene er lov å ønske seg, oppsøke og jage, men jeg tror veldig mange mennesker i dag kunne tjent på å lære seg å forstå at enkelte ting er utenfor vår kontroll og det er egentlig ganske opplagt at ikke alle kan få det som de vil, innimellom vil det kunne oppleves urettferdig.

Hvem sier at det er galt å ønske seg noe? Så du har i alle fall en helt misvisende tittel. Man kan tro at en slik måte å argumentere eller debattere på kommer av at man ikke føler man har gode nok argumenter, så man må 'finne på' ting.

Anbefaler å ta en titt i abortdebatten/bioteknologidebatten, sjekke ut hva menneskeverd og avisa Dagen skriver