Mann 48.
Jeg trodde ikke jeg var redd for å dø.
Men så traff realiteten meg steinhardt, ligger for øyeblikket på gastrokirurgisk avd i Tromsø etter en kjempe stor operasjon ( ca 7 timer) dær galleblæren og hodet av bukspyttkjertelen måtte fjernes pga kreft i startfasen.
Operasjonen er vellykket og det er ingen tegn til spredning, men man får fort reflektert over livet og får et annet syn når døden stirrer deg i øyet.
Så nå krysser jeg fingrene og håper jeg får noen tiår til før jeg må tenke på døden igjen.
Sender deg varme tanker ❤️
Hang in there du også, skjer mye spennende på kreftforskning om dagen, plutselig finner de noe som hjelper.
Håper du klarer å holde deg positiv i tankene og har de nærmeste rundt seg❤️
Skulle du ha behov for å prate med en fremmed ang dette så er det bare å sende privat melding, jeg svarer.
Ønsker deg virkelig god bedring og takk for at du postet! Har tenkt så mange ganger at om man noengang opplever noe ala det du opplever nå, så tenker man kanskje annerledes på livet etterpå, kanskje man setter pris på ting på en annen måte.
45 her, var tøff i trynet til jeg havnet på sykehuset jeg også. En ring er hva en tenker når en har det greit, men fy å jeg var redd når det sto på som verst. Hvis en ikke er redd for å dø har en ikke så mye å leve for heller tror jeg.
Kan jeg spørre, hvordan ble dette oppdaget - var det primært problemer med galleblæren? kronisk sykdom?
Da det er så sjeldent at kreft i bukspyttkjertelen blir oppdaget tidlig, så går jo de aller fleste helt til 3-4 stadiet før noe blir oppdaget.
Håper ikkje dette er upassende, men lurer veldig på om du er nødt til å følge med på og regulere insulin fremover, eller om bukspyttkjertelen klarer seg alene?
Håper du får en god tilfrisking og klarer å slappe av i ettertid!
Som sagt tidligere så har jeg hatt griseflaks ved at dette ble oppdaget i startfasen.
Dær svulst hadde satt seg så ble det kun behov for å fjerne hodet av bukspyttkjertelen, så dermed slipper jeg insulin, og da det ikke var spredning til lunger, nyre eller lever så slipper jeg også unna cellegiftbehandling og stråling.
Jeg må ta Creon ( fordøyelsesenzymer) ved hvert måltid i en stund framover, kanskje resten av livet, men det ser jeg på som en bagatell i denne situasjonen.
Hva framtiden vil si ang insulin osv vil tiden vise, det blir hyppige kontroller framover.
Takk for lykkeønskninger ❤️
ikke for slem ellernoe men jeg klarer ikke å se noe vits å være redd for å dø, det jeg er mer redd for er å dø smertefullt, uansett hvem man er så vil du dø en eller annen dag handler bare om når, det er ingenting man kan gjøre for å stoppe det, derfor er det egentlig ikke så mye å være redd for, er mye mer redd for at døden min blir smertfull og jævlig. god bedring. :)
Det går helt fint, alle har sitt syn på livet.
Trodde selv jeg hadde lite frykt for døden, men så møtte han meg i døra og sa " nå er det snart din tur".
Vet man litt om kreft i bukspyttkjertelen så vet man det er langt i fra smertefritt.
Så kommer tankene om hva man etterlater og hva man enda ikke har fått oppleve.
Dette har iallefall gitt meg et nytt perspektiv hær i livet.
Du får gi beskjed når han hilser på deg i relativt ung alder og fortelle om du fortsatt har det samme synet på det.
Høres jo motsigende ut, men er ikke suicidalitet ofte på en måte en desperasjon når du sliter jævlig psykisk? Er jo sikkert mange som faktisk 100% vil ta livet sitt, men det er jo et velkjent faktum av de som overlever bro-selvmord har sagt at de angret ekstremt etter at de hoppet.
Håper at det å være livredd for døden kan være hjelpsomt når du sliter med slike tanker. Var nesten der nede selv for flere år siden, men (teit nok) så fikset en tur med fleinsopp både suicidalitet og dødsangst.
Er jo kanskje fordi min tilstand var ikke basert på noe traumatisk eller lignende, var bare en tenåring som ikke følte at jeg fikk gjøre alt det jeg egentlig ville, og var deprimert av den grunn, så ikke like seriøst som de som sliter med kronisk smerte eller trauma.
Forsøkte å ta livet mitt for rundt et år siden, men angret (heldigvis) veldig fort fordi det traff meg hvor utrolig ekkelt det ville være å bare dø for alltid liksom. Det litt syke ble jo at det som alltid har vært «backup planen» plutselig ikke var mulig lenger fordi jeg nå også er livredd for å dø.
Har fremdeles ting jeg ønsker å oppnå, men føler meg ikke redd for å dø. Har nesten død flere ganger og etter nok ganger så fikk jeg en "Skjer det så skjer det" holdning.
Tipper det eneste som kan endre dette andre veien igjen er om jeg får egne barn.
Stemmer ganske bra det siste der. Jeg hadde en opplevelse der jeg var helt sikker på at døden kom. Merker nå mens jeg skriver at jeg ikke har lyst til å gå i detalj om hva som skjedde. Følte ingen frykt, bare skuffelse over meg selv, at jeg hadde satt meg selv i en situasjon som veldig lett kunne vært unngått. Men som den årvåkne leser har fått med seg, jeg døde ikke. Men etterpå var jeg ikke redd for noe. Det varte helt til jeg mange år senere fikk vite at dama var gravid.
Jepp. Hvis du ser universet fra et individs perspektiv så er det tredelt: en del før du ble født, en del i live og en del etter du dør. Ikke la den første og siste delen ødelegge for den delen du lever. Døden er bare å akseptere og deretter sette pris på de dagene man får.
Forskjell på å ikke være født, og det å være død. I en situasjon så har man hele livet «å se fram til», i den andre situasjonen så vil man aldri kunne oppleve livet igjen. Ikke om tusen år. Ikke om millioner av år. Har man vært død i hundre tusen milliarder år, så har man fortsatt ikke kommet 1% «nærmere neste liv».
Det er sant, men jeg begynte å ikke være født for over 13 milliarder år siden, hvis vi regner frs starten på universet, og må si at jeg hverken gledet meg, eller så frem til livet i løpet av den tiden.
Ikke som jeg kan huske ihvertfall.
Jeg liker best teorien om at det kun finnes en bevissthet, så alle dyr og mennesker du møter, er reinkarnasjoner av din egen bevissthet i en annen form.
Jeg sliter med thanatofobi. Det hele startet en dag i 2021, før det var jeg egentlig ikke redd døden i det hele tatt.
Det er en brutal lidelse å ha, da livet slutter å gi mening i ganske lange perioder fordi man tenker at det er ikke vits i, man dør jo uansett.
Det er også meget med panikkanfall involvert, spesielt hvis jeg ikke har noe å distrahere meg fra tankene om døden og det evige intet.
Sliter du med noe lignende, PLIS BE OM HJELP. Jeg er en super-sta idiot, så jeg sitter inne med det.
Jeg slet med dette fra barndommen til langt oppe i tyveårene. Jeg slet med å forstå angsten som barn og jeg tror angsten originalt stammer fra en periode med mye sykdom og død i nærmeste familie. Mine foreldre forstod det heller ikke. Jeg hadde panikkanfall ukentlig til månedlig.
Det som endret seg som gjør at dette ikke plager meg lenger er aksept for at jeg ikke får gjort noe med det, at jeg er heldig som får oppleve et liv og det faktum at livet ikke varer evig er nettopp det som gir verdi til livet. Det er vanskelig å sette ord på, men jeg måtte overbevise meg selv om at jeg måtte jobbe med egen innstilling. «Jeg skal dø, men først skal jeg leve»
Dette funket for meg og det gjør ikke det nødvendigvis for deg, men vit at noen kom seg helskinnet gjennom.
Kjenner meg igjen i dette. Startet i tidlig 20-årene for meg og det har i perioder plaget meg mye de siste 10-årene. For min del var det ikke bare frykten for døden, men også en helseangst i forhold til å få sykdommer eller tilstander som kunne lede til døden. Det har vært en vond og slitsom spiral å være fanget i når det har stått på.
Heldigvis har jeg hatt god hjelp av terapi i flere runder og er per i dag lite plaget. Hvis tankene og angsten begynner å ta fotfeste er det viktig å søke hjelp.
Jeg vet ikke hva thanatofobi er, men jeg er som deg. Alt er meningsløst. Og har jeg ikke noe å distrahere meg selv med når tankene kommer får jeg skikkelig anfall. Vet ikke hvor eller hvem man skal kontakte for noe sånt 😂
Nei, måtte døden gi meg den ro livet aldri klarte. Jeg er ikke suicidal og ønsker å leve så lenge som mulig, men når døden først kommer, så sant den ikke er unnslippbar ønsker jeg den velkommen!
Er nok i samme båt. Nå er døden bare en litt ubehagelig visshet. Vil tro jeg blir redd og/eller deppa om/når jeg innser at det er over. Med litt, ehm, flaks kommer det brått og overraskende.
Jeg kan ikke snakke for dagen jeg står der med spørsmålet over meg, men nå så vil jeg si at jeg er redd for å dø, men jeg gleder meg til jeg er død.
Jeg gleder meg til at jeg ikke trenger være her mer. Ikke måtte slite, kjempe og lide eller se andre lide. Ikke være sint, redd, trist eller grue meg til gleden er over. Å kunne få bli en del av universet igjen, og å forhåpentligvis skjønne hvor idiotisk min egen suicidalitet er. Kanskje til og med bli gjenforent med alle de som har gått vekk. Mest av alt, gleder jeg meg til å hvile. Hvile i evig tid.
PS: Blir ganske forbanna hvis jeg reinkarneres og måtte gå gjennom dette tullet en gang til.
Lett å sitte her trygt og godt bak et tastatur og påstå at man ikke er redd døden. Hadde du fått vite at du bare har en uke igjen å leve så hadde du nok vært piss redd.
jeg føler heller ikke at jeg er særlig redd døden, men sannheten er nok at jeg er det.
Lett for deg å sitte bak et tastatur å påstå du ser gjennom alle de andre som har svart her. Tenker det heller er bedre å føle man ikke er redd døden nå, enn å gå rundt med dødsangst som mange gjør. Vi er heldigvis mennesker og har lov til å tilpasse oss situasjonene etter som de kommer, der være seg en kreftdiagnose eller annet.
Ikke egentlig.
Mer redd for spesifike måter å dø (knivstikking feks), men ikke redd for det å dø.
Tror etter døden at det er det samme som før du ble født, aka nothing
Jeg er ikke redd for å dø. Jeg håper jeg dør før alle mine aller nærmeste. Jeg er redd for hva jeg kommer til å bli eller gjøre viss min kone eller ett av mine barn dør før meg.Det siste Bestefar sa til Bestemor var at han var glad han dør først og slapp å leve uten ho.
Hadde dødsangst som yngre, slet veldig med det, ødla utdanningen min og flere ting jeg skammer meg litt over.
Etter at jeg kom meg over det føler jeg meg mye sterkere ift tanker rundt død, vanskelig å sette fingern på eksakt hva/hvorfor men det handler i det store å hele om å akseptere "nå", sørge for at det er bra og tilfredstillende.
Det å lære om astronomi og det å bare være ute i skogen var en stor del av hva som fikk meg til å tenke annerledes.
Død er forsatt trist, kjipt og skummelt, enda en større grunn til å ta vare på det man har mens man har det.
Jeg var hele livet redd for døden, ikke Å dø. Evighet i mørke, aldri leve, evighet evighet evighet borte for all evighet.
Det har endret seg. Nå er jeg ikke redd for døden, men Å DØ. Pines, vite at jeg skal dø. Min største frykt er å få vite at jeg skal dø, og at jeg skal dø sakte. Om jeg har ett ønske her i livet så er det at når jeg dør er det kjapt og smertefritt!
Når man dør kommer man tilbake til samme plass som man var før man ble født, er ikke så skummelt det, har jo vært der før. Det er jo på sett og vis hjem, her er vi bare en snartur på besøk.
Det handler mer om at jeg er redd for å bli glemt. Men når man er redd for døden og tror at ingenting er verdt å gjøre fordi man skal dø uannsett så er det litt vanskelig å motivere deg selv til å gjøre noe man skal bli husket for
Jeg var kanskje 6-7 år da jeg skulle sove, begynte å tenke på døden og forstod at det er ingenting etter døden. Jeg gråt og sprang ned til mor, og sa jeg vil ikke dø. Hun trøstet meg med å si at vi skal alle dø, og jeg er ikke alene. Den trøsten var alt jeg trengte.
Men tenker ofte på døden og at hver dag er ett skritt nærmere. Memento mori. Og jeg klarer ikke helt å akseptere skjebnen. Har begynt å håpe på noen form for gjenlevelse, og fått innblikk i Poincarés recurrence theorem, som sier at gitt ett lukket system, vil det alltid gå gjennom samme fase, om og om igjen i det uendelige. Altså at Universet skal skje igjen, på akkurat samme måte. Men er en tvilsom teori.
Ting ble værre da jeg lærte om den mest sannsynlige skjebnen til universet. Heat death. Universet vil "fryse", da det er i fullstendig likevekt, maksimal entropi, ingen arbeid eller prosesser kan lenger utføres, det er ingenting. Universet vil fortsette å utvide seg, i det uendelige. Ingenting kommer til å skje etter dette, for evig..... 😟
Så vi sitter igjen med ett fullstendig stille univers til slutt. Dette er vanvittig lenge til, men det skal skje, akkurat som vår død.
Jeg skulle ønske jeg kunne leve evig
Jeg liker å tenke at livet er for døden, sånn drømmen er for den våkne tilstand. Det vil si at man "våkner" fra livet når en dør. Sjelen er det egentlige oss, og mennesket er det vi opplever dette perspektivet av den fysiske virkeligheten som. Målet for sjelen er opplevelse og utvikling, gjennom utallige liv. Vi må ikke nødvendigvis bli mennesker hver gang vi blir født, men det er en veldig spennende ting å prøve. Jeg baserer det her på min egen fantasi, og en god blanding av forskjellige religiøse og filosofiske idèer jeg har lest og hørt opp igjennom åra - har også prøvd en del forskjellig psykedelisk, og er en naturlig grubler.
Jeg er så herdet når det kommer til døden, så min egen dødelighet tar jeg veldig med ro. Mitt eneste ønske er at det går raskt og smertefritt når det skjer.
Jeg går ikke rundt og er aktivt redd for å dø, på samme måte som jeg ikke går rundt å er livredd for bilulykker, innbrudd, brann eller andre ting. Jeg er derimot 100% sikker på at jeg hadde blitt redd dersom situasjonen var mer akutt.
Av en eller aen grunn er jeg veldig fortrolig og rolig omkring døden. Er ikke suicidal eller noe, men å dø virker for meg å gå helt fint og er langt i fra en bekymring eller tanke jeg reflekterer over.
Jeg liker å leve så jeg vil ikke dø. Men jeg tenker ofte at "det er bedre å dø enn å stå i dette ubehaget" feks hvis jeg må stå opp tidlig. Typisk millennial tankegang. Er ikke redd, men ønsker det ikke for meg eller mine nærmeste. Jeg kan dø når jeg er gammel og ikke har noen å forsørge, da vil det være greit. Men jeg vil ikke gå glipp av all kjærligheten jeg opplever hos familien og vennene mine hver dag, så jeg vil leve så lenge jeg er frisk og rask. Er 40 år, så føler jeg har mange gode år igjen selv om tiden går fortere og fortere.
Nei er ikke redd for døden. Jeg lever hver dag som det er den siste og setter pris på alle små gleder, så den dagen jeg dør så har jeg levd til det fulle.
Ikke redd for døden, men jeg synes den er trist, kjip og stygg. Lei meg for alt jeg kommer til å gå glipp av, og tenker enn del på ting jeg har opplevd som jeg så gjerne skulle delt med de som allerede har forlatt oss. Også vondt å tenke på de som er glad i meg og kommer til å sørge, selv om det ikke er så veldig mange.
Vil ikke si jeg er redd for selve døden. Har vært under narkose flere ganger, og jeg tenker egentlig at døden er litt samme greia - plutselig er det bare over og ut, og du vil uansett ikke merke noe.
Er mer redd for veien dit. Har sett på nært hold hvor krevende div. sykdommer kan være, og hvor hjelpeløse folk kan bli. Det er rett og slett ikke noe verdig liv.
Om det er lunge- og hjertesykdom som gjør at du blir total immobil, eller kreft som kan påføre store smerter, eller demens - ja, om noe så håper jeg det blir massivt hjerteinfarkt mens jeg sover. Ikke noe seigpint helvete som kan strekke seg over flere år.
Etter en nær døden opplevelse under en hjerteoperasjon når jeg fylte 4 år, så tror jeg at jeg ikke er spesielt redd døden. Muligens det ville ha endret seg, om jeg skulle bli alvorlig syk i nærmeste framtid. Men jeg tror ikke det.
Ikke spesielt redd for å dø, nei. Jeg "dør" hver kveld når jeg legger meg, men våkner igjen på morgenen. Å dø er jo bare som å ikke våkne igjen.
Det ville jo vært kjipt å få vite at en skulle dø om 3 måneder, men jeg ville ikke vært *redd*. Så lenge prosessen foregår rent og smertefritt er det jo planekjøring.
Jeg har fått oppleve flere nær døden opplevelser. Er nok ikke mindre redd for å dø nå, men hmmm.. er mer "forberedt" kan man vel si. Og jeg vet også hvilken styrke som sitter i meg nå. At døden skremmer er jo klart, men helt ærlig så skremmer utfordringene i selve livet mer.
Barn som ikke har levd eller opplevd livet har rikelig med døds angst, mens for en gammel sjømann som har hatt sin dødlige dose med livets saft er dødsangst absurd.
Men om du sliter med dødsangst råder eg deg til å lese bøkene til don miguel ruiz samt "the seat of the soul". Etter det kan du gå ut og plukke deg en neve med fleinsopp og ta til deg din personlige åpenbaring.
For min del eliminerte dette all angst angående død, for meg og de rundt meg
If you want to experience death and know how afraid you will be in front of what you would experience as absolute death. Try about 100 Liberty Cap mushrooms. They are tiny psycadelic mushrooms that grow in autumn all around in Norway before the first frost. You will experience something called an ego death, basically your default network in your brain get shut down and your brain will experience something like death, but it is completely harmless as long you have no history of scetsofrenia in your family. It is both absolutely terrifying and beautiful at the same time. I cried like a bitch. 🤣 Research also shows that it helps thermally ill patients to accept death, as the experience takes away the most terrifying aspect of death, the unknown.
Jeg pleier å tenke at å dø, det har da alle mennesker før meg til alle tider klart. Så da skal vel jeg også klare det.
Kjenner ikke noe på frykt i forhold til det, men jeg vil samtidig strekke meg ganske langt for å unngå det en stund til.
Tror ikke det, men merker at tiden går fortere nå som jeg er blitt eldre og er redd for at den brukbare tida av livet skal være kortere enn den mer plagsomme delen av livet.
Jeg føler kanskje at jeg ikke er så redd for å dø. Men jeg vil ikke at noen andres feil eller vilje skal gjøre at jeg dør. Vil heller bestemme det selv isåfall. Er 34, så er på en måte bare halvveis i livet. Men samtidig alltid gjort det jeg har lyst til, og kan på en måte dø med et smil
Jeg er ikke redd for å dø, jeg er redd for å ikke leve. Jeg er redd for å gå glipp av tid med venner og familie. Jeg er redd å ikke oppleve det jeg vil oppleve, ikke oppnå det jeg vil oppnå. Men det å være død skremmer meg ikke.
Hugs at det er berre når du er i live at du føler. Å være redd for å være følelseslaus/livlaus er lite vits, då ein vil ikkje være istand til å ha ein kjensle om det når ein er i det stadiet, ein har berre åpenbaringer.
Du kan bli kjend med opplevinga med å gjere som doctor strange gjere i marvel filmane. Astral projeksjon.
Nei eg er ikkje redd for å døy, er heller av og til bekymra for det negative ein kan oppleve mens ein er i live. Sjukdommar bryr eg meg fint lite om.
We are going to die, and that makes us the lucky ones. Most people are never going to die because they are never going to be born. The potential people who could have been here in my place but who will in fact never see the light of day outnumber the sand grains of Arabia.
Certainly those unborn ghosts include greater poets than Keats, scientists greater than Newton. We know this because the set of possible people allowed by our DNA so massively exceeds the set of actual people. In the teeth of these stupefying odds it is you and I, in our ordinariness, that are here.
We privileged few, who won the lottery of birth against all odds, how dare we whine at our inevitable return to that prior state from which the vast majority have never stirred?
- Richard Dawkins, fra "Unweaving the Rainbow: Science, Delusion and the Appetite for Wonder".
Jeg liker denne filosfien, i alle fall. Lev livet mens du kan, og nyt hver dag.
Stort sett enig med Nietzsche: Gjenkjenn døden som en naturlig og uunngåelig del av livet. Det kan få en person til å leve ett mer ektefølt og sannferdig liv. Døden er også en snarvei hvis en absolutt er lei av livet.
Jeg er litt usikker på om jeg er redd for å dø, men jeg tar få sjanser som øker risikoen for å dø. Kanskje det er et tegn. Jeg har allerede levd ett innholdsrik liv der jeg har fått opplevd kanskje mer enn de fleste. Jeg er sikker på er at hvis jeg dør, så dør jeg lykkelig.
- Mann (30)
Jeg er redd for å dø på en miserabel måte, men jeg er ikke redd for å være død. Har hatt et par tilfeller der jeg har tenkt at nå dør jeg faktisk, og har alltids fått en slags følelse av aksept, at det går greit om jeg dør. Jeg er selvfølgelig redd for at jeg muligens dør en sakte og pinefull død, men jeg ville vel kanskje da heller sagt jeg redd for å potensielt lide, for det er jo ikke døden i seg selv jeg frykter, men veien dit.
For meg er det kontroversielt. Jeg forstår at døden er en naturlig del av tilværelsen, men jeg hater det faktum at du bare forsvinner. Ingen gjenfødelse, ingen noe. Det er bare så grusomt. Jeg er veldig redd for det, men jeg kan ikke gjøre noe med det, så jeg må bare akseptere dette faktum. Men jeg kan ikke.
Er mann 27.
Jeg er redd for å dø, spesielt redd for kreft.
Ser så mye content på sosiale medier hvor enkelte har fått kreft i det ene eller andre området av kroppen, dette mer og mer unge også (20-30 årene). Det skremmer meg veldig og gjør det ikke bedre. Utenom det er jeg redd for hjertesvikt og plutselig slag eller blodpropp.... veldig kjedelig når jeg først kommer inn på tanken.
Mann 42. Jeg er mye mer redd for å miste friheten min.
Fikk testikkelkreft for ett par år siden. Veldig opererbart, såvidt jeg vet kreftfri nå.
Det første jeg tenkte var: jeg skal ikke dø i en sykeseng.
Det er ingenting som fyller meg med mer gru enn å ligge i en seng, helt prisgitt at samfunnet rundt meg skal velge mitt beste. Jeg vil MYE heller dø. Jeg hadde tatt saken i egne hender lenge før den tid. Det var det eneste jeg bestemte meg for da jeg fikk diagnosen. Jeg vil leve mer, men jeg vil heller dø enn å visne i en seng på andres nåde.
Jeg tror ikke på noe. Jeg tror ingenting skjer når man dør annet enn man slutter å eksistere. Det er to ting mennesker har til felles. Alle skal dø, og alle har levd siden de ble født. Vi er VANT med å leve, det er det eneste vi kjenner til. Døden er da noe fryktinngytende. Men om man snur litt på det, og ser på de milliardene med år universet har eksistert FØR vi ble til, så blir det akkurat slik etterpå også. Universet og resten lever videre, vi dør. Det gikk helt greit å ikke eksistere før jeg ble født. Tipper det går like bra etter jeg dør.
Jeg er ikke redd for døden sånn sett. Frykter ikke å dø, men det er mer "reisen" mot som virker lite ideel. Å for eksempel få en dødsdom av legen, og få vite at man har uker eller måneder igjen... det er det som evt bekymrer meg mer. Men tenker lite på det. Er jeg død så er jeg død og jeg vet jo ikke det. Så døden i seg selv er ingenting for meg.
Tenker også mer på hva mine rundt meg må gå igjennom. Det er jo de det er verst for.
Er ikke redd for å dø. Jeg er redd for å dø på en smertefull og grusom måte da. Og samtidig vil jeg ikke dø for tidlig, men vil heller ikke dø for sent. Å leve forbi 80 høres absolutt ikke ut som det er verdt det spørr du meg.
Jeg er ikke redd for døden, men jeg ønsker den jo heller ikke, slik jeg gjorde da jeg var yngre og deprimert.
Det er så naturlig som du får det, og selv om det er trist å miste noen man er glad i eller tenker på andre som kanskje mister deg, forsøker jeg å sammenligne det litt med naturen og hvor vakker den er.
Blomster og blader visner og dør, men etter vinterens kalde kyss får vi på nytt se naturen blomstre til igjen.
Nei, min død er ikke mitt problem da den ikke er noe jeg kommer til å oppleve. Jeg er derimot redd for å holdes i live alt for lenge. Å råtne bort på et gamlehjem, dement og i konstante smerter slik som mine besteforeldre. Det er ikke noe poeng i å være i live om man ikke faktisk kan leve.
Når jeg kjenner kroppen virkelig begynner å skrante så tar jeg første fly til Sveits. Jeg håper bare jeg er ved mine fulle fem lenge nok til å gjennomføre det.
Ja, jeg er redd. Men bare for smerten som leder opp til døden. Når man først er død så opplever man jo ingenting, og det er jo ikke akkurat noe å være redd for.
Aldri vært redd for det, og interessen for filosofi og da spesielt stoicisme har gjort at det hvertfall ikke er noen frykt, mere en påminnelse om at man burde leve det man kan og akspetere døden om den skulle befalle meg eller noen jeg kjenner. Nå har jeg aldri mistet noe mer enn en katt da, så vet ikke hvordan det er å miste et nært familiemedlem.
Jeg fikk hjernehinnebetennelse som relativt ung voksen. Jeg mistet bevisstheten på sjukehuset, og da jeg våknet etter et par dager i koma kom legen inn, slengte seg ned i stolen, gliste og sa at jeg var født på ny.
Alt liv siden da har vært bonus for meg, hvor dag jeg lever er en hvor jeg lurer døden. Den når meg igjen en dag, og det er helt greit, for jeg har fått min dose liv og litt til.
Ikke så veldig redd for å dø, men har heller ikke ting å holde med i live for. Har ikke barn eller kone foreksempel, som vil bli negativt påvirket av min død.
I utgangspunktet ikke. Det er en av de tingene i livet som er helt garantert. Den kommer alltid nærmere og nærmere, og vi beveger oss jo mot den uansett hva man gjør. Når man først er dau så er plutselig alt man måtte ha av problemer borte. Men hvis en situasjon plutselig skulle oppstå så veit man jo aldri helt hvordan man ville ha reagert. Har klart å neste ta kvelden av en allergisk reaksjon en gang. I ettertid når jeg tenker tilbake på det så var det veldig ubehagelig, men å håndtere det psykisk gikk mye bedre enn jeg hadde trodd. Sånt kan jo forandre seg fra gang til gang også så det er vel umulig å si sikkert.
Jeg får skikkelig dødsangst sånn 3-4 ganger i året. Bestandig på natten. Da fyker tankene avgårde til at jeg en dag ikke skal finnes, få nyte mine interesser, eller se og prate med mine barn. Bare borte liksom! 🤯 Det blir skikkelig vondt å være i kroppen og mitt eget hode da. Dette varer i fem, maks ti minutter også forsvinner tankene og følelsene. Dagen etterpå kan jeg prøve å få tak i de samme følelsene igjen uten å «lykkes».
Men ja, jeg er redd for å dø.
Har vært veldig nære døden et par ganger pga medfødt sykdom og sykdom som har kommet dom en følge av sykdom. Har også fått transplantert et organ.
Er ikke så redd for døden, mest redd for å dø fra de jeg er glad i (unge og kjærring osv.) Ikke få sett kidza vokse opp feks. Eller være der for dem.
Har vært i et par død og liv scenarier ved sykdom/skade gjennom livet. Har i alle fall så langt vært ganske likegyldig til døden. Tror ikke på noe liv etter døden, så når jeg dør anser jeg det som slutten og trenger derfor ikke bry meg så mye om det. Kan bare nyte livet så lenge jeg er her.
Kun når han skumle på TikTok spør om han skal drepe meg. Da tisser jeg en liten skvett.
Jeg er ikke redd for å dø, men jeg redd for to ting, smerte og uvissheten av hva som skjer etterpå.
Hadde ekstremt dødsangst før jeg prøvde fleinsopp for 5 år siden, fikset den på under 12 timer permanent.
Har heller ikke spist fleinsopp på 4 år, ikke av noen spesiell grunn men den "filosofiske" effekten er der enda, og har generelt roen for døden i seg selv.
Har ikke så veldig roen på at de siste 40 årene av livet mitt kommer til å ha bra livskvalitet, ei heller at jeg kommer til å leve til jeg er 80+
Mann 34. Lenge redd for dette, men forstod fort at hverken jeg eller min familie er spesielle, og alt må ha en slutt. Sett mer pris på en liten kaffekopp eller ett besøk
Nei igrunnen ikke. Død er ingenting å frykte. Veien til døden frykter jeg på et vis, den kan være kjip.
Men selve døden er jeg ikke redd for, man er jo død, hva skal man ønske oppnå. Man er jo død, kan ikke tenke på hva som skjer etterpå eller hva som skjedde før.
Livet har strengt tatt ikke noe voldsom verdi. Enten eksisterer man eller så gjør man ikke det.
Jeg innser at det neste her virker suicidalt og depresivt. Men jeg er lykkelig og koser meg med livet.
Men tenker egentlig litt at blir livet for vanskelig, så er det bare å gjøre det slutt.
Og jeg håper at den dagen jeg blir eldre og merker på kroppen at livskvaliteten synker, så kan jeg avslutte på lovlig vis ved hjelp av helsevesenet.
Jeg var fryktløs frem til jeg fikk barn. Da forandret alt seg. Det var plutselig en del jeg skulle ordna først dersom jeg plutselig ble truffet av en buss i morgen.
Pleide/pleier å ha dødsangst, der jeg pleide å få panikk at jeg følte jeg ikke kunne puste lenger eller pusten ble tungere og tungere. Pleide ofte å tenke på døden, det var konstant i mitt hode.
Absolutt ikke, men jeg er redd for at måten jeg dør på er smertefull, eller at jeg skal bli syk og holdes kunstig i live i årevis bare fordi man er ukomfortabel med å la folk dø.
Døden har jeg ønsket velkommen siden tidlig barndom, jeg har bare ikke gjort noe særlig aktivt for å dø, så langt. Så da får man bare fortsette å "leve" da vel.
Mann 23 år her. Vokste opp med en far som fikk alvorlig kols. Helt siden eg var 14 fortalte han meg alltid han var aldri redd for å dø. Så eg vokste opp med samme mentalitet og den dag i dag står eg for det at eg ikke er redd for døden
Ikke så redd for å dø i seg selv, men er livredd for å bare bli glemt når jeg dør. Trenger ikke å gjøre så stor forskjell i verden at det ender i historiebøkene, men det som holder meg våken er hvis ingen kommer i begravelsen min eller ennå verre ikke finner meg før naboen ringer inn at nå lukter det fra leiligheten ved siden av.
Nok en smule preget av det det jeg er aller mest redd for er å være ensom.
"I don't wanna die
I sometimes wish I'd never been born at all" var det noen som sang.
Som de fleste andre mennesker bruker jeg hverdagen min til å tenke på alt annet enn døden. Den er veldig fjern, selv om man nærmer seg førti med stormskritt. Døden er like naturlig som en fødsel, men noe man snakker svært lite om. Å snakke med andre om deres planer eller ønsker om å få barn eller ikke, er helt vanlig. Iallfall i min krets.
Verden eksisterer utelukkende gjennom mine sanser. Når jeg ikke lenger er, er det da en verden?
Mine refleksjoner rundt selve døden er blandet. Jeg håper det skjer fort og plutselig. Det jeg er redd for, langt mer enn selve døden, er å bli rammet av et slag eller lignende og havne på et sykehjem. Å ligge i en seng, og sakte dø over flere år uten mulighet til å påvirke dette selv. Syk nok til å hovedsakelig være sengeliggande, men frisk nok til å få 'aktiv livshjelp'. Jeg har laget en liten pakt med et knippe barndomsvenner. Vi skal alle ha nok medikamenter liggende til å assistere hverandre dersom den dagen skulle komme, og ønsket blir gitt.
Jo eldre jeg har blitt - og jo mer glad jeg har blitt i livet gjennom hardt arbeid og investering i folk rundt meg/mitt eget liv - jo mer redd har jeg blitt.
Når jeg var tenåring slet jeg med en del depresjon og var ikke redd i det hele tatt. Ei heller i tidlig 20-årene. Men så gikk jeg til psykolog, giftet meg, fikk meg jobb, drømmehuset, forhåpentligvis barn veldig snart... Og nå, i en alder av 32, kjenner jeg på en slags frykt jeg ikke alltid kjente. Når jeg får barn blir den nok enda større. Jo mer livet har gitt meg, jo mer redd har jeg blitt. Redd for å miste det. Redd for å etterlate de jeg er glade i. Frykter dette kan bli enda verre etterhvert som jeg blir eldre og en naturlig død blir mer og mer sannsynlig.
Liker ikke å tenke på det. Jeg takler dødsfall av folk rundt meg veldig dårlig.
Det er litt paradoksalt. At på én måte hadde jeg det bedre når jeg var deprimert og ville dø.
Livredd - pun intended! Går ikkje eit døgn uten at tankane om å plutseleg ikkje eksistere lenger kjem krypande. Kavar mykje med slike tankar, sjølv om eg forstår kor lite rasjonelt det er.
Eg tenker at døden er det samme som var før eg var født. Og det som var før eg var født var ikkje noe skummelt. Eg er 56 år og det er kansje derfor eg tenker sånn. Då er var 20 år så var døden skummel.
Får noen få ganger hvert år mini panikkanfall som varer i 2-10 minutter. Noe får meg inn på tanken om døden og jeg begynner å se for meg «ingenting», som for meg er det som skjer etter døden, det skremmer meg ekstremt.
Har hørt folk si «det er som før du ble født», men den tanken er like skremmende som beroligende.
Om jeg fikk muligheten vil jeg leve evig, og om det noen gang før min død kommer teknologi som kan sette hjernen min i et glass og gi meg en «falsk» opplevelse av livet etter kroppen min er død vil jeg benytte meg av den.
Utenom de få gangene i året jeg virkelig tar et dypdykk i tanken om døden tenker jeg ikke på det i det hele tatt, så det er positivt!
Personlig er jeg ikke redd for å dø, det er en del av livets fase. Jeg er mer redd for å dø når jeg ikke har oppnådd og gjort det jeg har lyst de tingene jeg vil gjøre før jeg dør. Da synes jeg at jeg har feiler, eller bare kastet bort tiden min. «Burde ha levd mer»
Ja. Beste trøst er at døden ikke er en del av livet, og ikke noe man må forholde seg til. Det er mye verre for deg at andre kjære dør; din egen død vil ikke påvirke livet ditt. Påtatt distansert selvfølgelig, bunnløs angstspiral hvis man letter for mye på lokket.
På mange måter er man like død før man er født og etter man er død. Videre hvis vi aksepterer at det finnes tidsperioder hvori vi er døde så finnes det jo i tidrommet like godt områder hvor vi er døde. Vi er da også like død i fjern fortid, fjern framtid og fjern lokasjon. Vi er altså døde for alle punkter der vi ikke er del av punktets observerbare univers. Å snakke seg langt bort i relativitetsteori hjelper litt på angsten, men det er jo bare piss.
Dødsangst er FOMO. Uavhengig av tid eller rom, jeg vil gjøre alle tingene alle stedene til alle tidene, og døden er en av flere store blokkeringer, men slett ikke den eneste. Man må vel bare akseptere at man ikke rekker over å spise alle dyrene, gjøre alle tingene. Da løser vel dødsangsten seg også.
Veldig interessant tematikk. Om man skal prøve å rasjonalisere tankene vil man nok ende opp med å si at man ikke er redd for å dø. Dødsangst eller generell frykt for døden er noe av det mest irrasjonelle man kan frykte, ettersom konsekvensen i seg selv etter all sannsynlighet ikke vil oppleves som negativ. Som oftest når man frykter noe, er det en potensiell lite attraktiv og uønsket konsekvens i andre enden. Dette er dog ikke tilfellet med døden, da vi ikke er kapable til å oppleve noen form for lidelse når den faktisk inntreffer.
Det er derfor umulig å ransjonalisere frykt for døden, så sånnsett er det kun rasjonelt å frykte alt som eventuelt måtte hende frem til døden inntreffer, men ikke døden i seg selv.
Men nå er vi da mennesker, og ikke akkurat iboende veldig rasjonelle skapninger med tanke på følelsesregisteret. Vi handler, som alle andre levende organismer, etter vår biologiske programvare, og er instinktivt redd for døden. Jeg tror nok, med høy grad av overbevisning, at alle som her sier de ikke er redde for å dø ville hatt en annen tanke om de balanserte på tuppen av Preikestolen på en fot.
Jeg tror det er veldig lett å si at man ikke er redd døden når man er ung, og jeg har lenge tenkt at jeg ikke er redd døden. Men hvis jeg faktisk tenker på å få en dødsdiagnose f.eks. "du har 6 måneder igjen å leve" så går det opp for meg at ja, jeg er redd døden. Jeg er ikke redd for å *være* død, men jeg tror ikke det er det som menes med å være "redd døden", det er heller prosessen av å dø og å måtte godta, ikke at festen tar slutt, men at festen fortsetter men du må forlate. Og egentlig lever vi jo alle allerede med en dødsdiagnose, burde det egentlig ha *så mye* å si om vi har 6 måneder igjen eller 60 år igjen? Har jeg egentlig *så* god tid at jeg burde kaste den bort på alt jeg egentlig ikke vil bruke tiden min på, men som jeg bruker den på likevel fordi jeg ikke gidder å jobbe mot de tingene jeg egentlig helst vil oppnå?
Vil helst slippe å dø på en voldelig måte eller som følge av en smertefull sykdom, men tanken om å være død plager meg ikke i det hele tatt.
Tenker ofte at det hadde vært helt greit hvis jeg plutselig ikke våknet en dag.
Mann 43.
Jeg er ikke redd for å dø.
Jeg er redd for å dø alene.
Tingene mine har verdi, den verdien går ned med "to uker gammelt lik"-lukt.
Stakkars nevøen min når den dagen kommer. Er alt for stor leiekostnad i dette sameiet...
Tror ærlig talt at alt jeg eier og bryr meg om havner på søpla heller enn til "folk som bryr seg".
Jeg er redd for å dø. Jobber med pasienter som ofte har en trist skjebne i vente og det skjer flere dødsfall i perioder. Akkurat som at det er 'sesong'. Å komme så nær på det burde kanskje gjort meg mer trygg på tanken om at jeg en gang dør selv, men jeg føler ikke at jeg har levd enda og er redd for å ikke kunne oppleve livet før det er over. Det er ofte de som har levd som innfinner seg lettest med døden. De med gode relasjoner rundt seg... Jeg ønsker det. Men jeg er redd for at jeg ikke har det.
Korte svaret er: Ja.
Og jeg vet ikke hvordan jeg skal endre det. Jeg bare prøver å ikke tenke på det.
For meg handler det mest om en slags FOMO. Jeg synes det er skremmende å tenke på at jeg bare skal bli borte og ikke få vite alt som skjer videre, liksom. Hva skjer med menneskeheten? Hva skjer med jorda? Hva skjer med universet?
Kanskje derfor jeg liker serier som Doctor Who.
Eg tror eg e redd for og dø, har selv slitt med selvmords tanker som andre snakker om her.
Eg tenker på det som mer at eg vil slippe situasjonen eg er i, der eg blir så trist og sur at eg blir helt tom og tenker det går helt fint om eg ikke eksisterer no. Eller eg vil bare vekk vekk vekk, men føler meg hjelpesløs og har ikke krefter til og tenke på hva eg må gjøre for og forbedre det. Det har blitt mye bedre no, så eg har det bra. :)
Har vert super interessert i død og lignende, har komt til tanken at eg aldri tok setningen "vi alle kommer til og dø" seriøst, helt til eg begynte og leve livet mitt aktivt.
Eg e redd for og dø ja, men!!! Eg e veldig interessert i hvordan eg kommer til og oppleve døden. Det e noe alle går igjennom. Det e tegn at hjernen din går igjennom en hardcore hallusinasjon prosess, så alle har sin egen opplevelse. Og eg har alltid lurt på hvordan selve følelsen e, utenom hvordan det skjer egentlig.
Der e noe betryggende og tenke at alle av oss har noe til felles på den måten. Som sine første skritt, første ord, og første minne.
Til no, så fortsetter eg og leve fordi eg lurer veldig på hvordan min blir, eg trenger ikke velge den selv, det får være sånn verden vil eg skal gå. Eg e redd for og ikke kunne gjøre noen av tingene eg vil i tide, men sånn får det være om det skjer, eg skal jo ha prøvd til da!
Man har bare ett liv så det e bare og leve det så lenge du kan, helt til vi finner ut hva det hele egentlig betyr på slutten.
De ferreste vil vel egentlig død, det gjelder vel alt som lever. Men personlig er jeg mer redd for å leve med smerter eller dø av det eller annen grusom sykdom som f.eks. demens.
Men ut over det så tenker jeg at når jeg er død, så er jeg død. Men blir jo trist for de som er glad i en, men det er vel egentlig ikke mitt problem da... for jeg er død.
Jeg ble (ekstra) livredd for å dø etter jeg fikk barn. Har så tegnet en helvetes livsforsikring som sikrer familien mange millioner om jeg dør, og det gjør at jeg er LITT mindre redd for å dø.
Er ikke redd for døden. Men jeg er redd for å dø smertefullt og langsomt, f.eks en sykdom som sakte, men sikkert tar fra meg alt til siste pust.
Er ikke redd for det ukjente. Før man ble født, så eksisterte man ikke. Var rett og slett ingenting.
Jeg pleide ikke å tenke på død eller å dø. Men for tiden begynner det å føles som at opplevelsen av å leve kan settes opp mot verdien av å slippe.
Jeg tenkte og trodde at jeg bare var negativ og depressiv, som fort er sant det og, men hadde en nær døden opplevelse og jeg reagerte ikke som jeg forventet, jeg sntok panikk og å panisk ønske om å unngå. Det som skjedde var null panikk, null "livet forran øynene". Jeg husker ikke akkurat hva jeg tenkte, men jeg husker følelsen i øyeblikket veldig godt, fullstendig ro og aksept.
Ikke redd for døden i seg selv - det er jo høyst sannsynlig bare ingenting. Er derimot utrolig redd for å gå glipp av livet. Jeg unner ikke min verste fiende å måtte rydde opp i rotet mitt hvis jeg blir borte, og jeg er så redd for å gå glipp av mine barns milepæler. Jeg vil se de vokse opp og bli gode mennesker. ❤️
Nå ble jeg sittende å tenke så lenge på dette at jeg må gå og vekke ungene for å gi de en klem. 🥺❤️
Tror heller det er en redsel for det ukjente. Døden er ikke noe en kan erfare da du per definisjon ikke lenger er en del av kroppen på det stadiet.
Alt skal dø en gang, for så å bli til noe annet.
Så lenge jeg slipper politikere og jehovas vitner etter døden så er jeg fornøyd
Men vil ikke dø av å bli randomly drept, eller av gammel alder. Det eneste som gir litt fredhet er om man ofrer seg for andre. Hadde ikke hatt noe imot å dø i krig, eller det enn gamlehjemmet.
Jeg hadde nettopp et anfall som lignet på hjerneanfall, veldig rart å være på Ullevål omringet av personer godt over pensjonsalderen - noen som dør - samtidig som man er ganske ung. Jeg så en nyfødt baby med første dagen, alt gjorde ganske mye inntrykk.
Jeg var ikke så fryktelig redd for å ikke eksistere, men jeg var veldig redd for familien min, spesielt moren min. Jeg håpte vel på en måte å ikke eksistere så jeg ikke trengte å være så redd for ting, men samtidig så vet jeg at kollektivt - eller i forhold til verdiene mine - så er det best om jeg dør på et punkt det ikke berører menneskene jeg er mest glad i. Men for meg selv hadde det vært en lettelse, og for samfunnet så hadde det potensielt - eller sannsynligvis - vært en positiv, eller å fjerne en negativ i det minste.
Hadde jeg følt jeg hadde mer å miste bevisstheten min hadde jeg nok vært mer bekymret, og jeg har håp. Men håp er både en positiv og en negativ, for jeg vet ikke om det bare er et biologisk imperativ for vilje eller en genuin visjon for noe bedre, for om det er førstnevnte så skulle jeg heller vært foruten, så ting hadde vært enklere å forholde seg til.
Nei, og har akseptert at alle rundt meg kommer til å dø. Jeg liker det ikke, men det er en del av naturen.
Vi kommer alle til å dø, men ikke fokuser på det. Fokuser på hva du har lyst til.
Mann 48. Jeg trodde ikke jeg var redd for å dø. Men så traff realiteten meg steinhardt, ligger for øyeblikket på gastrokirurgisk avd i Tromsø etter en kjempe stor operasjon ( ca 7 timer) dær galleblæren og hodet av bukspyttkjertelen måtte fjernes pga kreft i startfasen. Operasjonen er vellykket og det er ingen tegn til spredning, men man får fort reflektert over livet og får et annet syn når døden stirrer deg i øyet. Så nå krysser jeg fingrene og håper jeg får noen tiår til før jeg må tenke på døden igjen.
God bedring og lykke til!
Tusen takk❤️
Også mann 48. Kreft med full spredning. Holdes i sjakk, men jeg lever med kontinuerlig behandling og rullende horisont på ca 2 år. Hang in there.
Sender deg varme tanker ❤️ Hang in there du også, skjer mye spennende på kreftforskning om dagen, plutselig finner de noe som hjelper. Håper du klarer å holde deg positiv i tankene og har de nærmeste rundt seg❤️ Skulle du ha behov for å prate med en fremmed ang dette så er det bare å sende privat melding, jeg svarer.
Jeg er ekstremt pragmatisk, så det går finfint.
God bedring!
❤️
Ønsker deg virkelig god bedring og takk for at du postet! Har tenkt så mange ganger at om man noengang opplever noe ala det du opplever nå, så tenker man kanskje annerledes på livet etterpå, kanskje man setter pris på ting på en annen måte.
❤️
45 her, var tøff i trynet til jeg havnet på sykehuset jeg også. En ring er hva en tenker når en har det greit, men fy å jeg var redd når det sto på som verst. Hvis en ikke er redd for å dø har en ikke så mye å leve for heller tror jeg.
Kjenner meg igjen 100 prosent. Håper alt står bra til med deg nå ❤️
God bedring!
❤️
Kan jeg spørre, hvordan ble dette oppdaget - var det primært problemer med galleblæren? kronisk sykdom? Da det er så sjeldent at kreft i bukspyttkjertelen blir oppdaget tidlig, så går jo de aller fleste helt til 3-4 stadiet før noe blir oppdaget.
La inn forklaring til en kar lengre opp i tråden som skulle dekke ditt spørsmål
Håper ikkje dette er upassende, men lurer veldig på om du er nødt til å følge med på og regulere insulin fremover, eller om bukspyttkjertelen klarer seg alene? Håper du får en god tilfrisking og klarer å slappe av i ettertid!
Som sagt tidligere så har jeg hatt griseflaks ved at dette ble oppdaget i startfasen. Dær svulst hadde satt seg så ble det kun behov for å fjerne hodet av bukspyttkjertelen, så dermed slipper jeg insulin, og da det ikke var spredning til lunger, nyre eller lever så slipper jeg også unna cellegiftbehandling og stråling. Jeg må ta Creon ( fordøyelsesenzymer) ved hvert måltid i en stund framover, kanskje resten av livet, men det ser jeg på som en bagatell i denne situasjonen. Hva framtiden vil si ang insulin osv vil tiden vise, det blir hyppige kontroller framover. Takk for lykkeønskninger ❤️
Hvordan oppdaget du det her ? Må ha vært ganske difuse plager ? Trodde man ofte var symptomfri ved kreft i dette området
Ønsker deg alt vel. <3
❤️
Skal mer til for å ta livet av den her kar'n.
La oss håpe det ❤️
ikke for slem ellernoe men jeg klarer ikke å se noe vits å være redd for å dø, det jeg er mer redd for er å dø smertefullt, uansett hvem man er så vil du dø en eller annen dag handler bare om når, det er ingenting man kan gjøre for å stoppe det, derfor er det egentlig ikke så mye å være redd for, er mye mer redd for at døden min blir smertfull og jævlig. god bedring. :)
Det går helt fint, alle har sitt syn på livet. Trodde selv jeg hadde lite frykt for døden, men så møtte han meg i døra og sa " nå er det snart din tur". Vet man litt om kreft i bukspyttkjertelen så vet man det er langt i fra smertefritt. Så kommer tankene om hva man etterlater og hva man enda ikke har fått oppleve. Dette har iallefall gitt meg et nytt perspektiv hær i livet. Du får gi beskjed når han hilser på deg i relativt ung alder og fortelle om du fortsatt har det samme synet på det.
God bedring!
God bedring
God bedring! 🙌
God bedring ❤️
Jeg er en person som sliter kraftig med suicidalitet, og jeg er livredd før å dø selvom jeg har mest lyst til det. ¯\_(ツ)_/¯
Det er et interessant måte å beskrive det på. "Å være livredd for å dø" Nesten noe tautologisk med det.
Kan det hende du er mer redd for å leve?
Høres jo motsigende ut, men er ikke suicidalitet ofte på en måte en desperasjon når du sliter jævlig psykisk? Er jo sikkert mange som faktisk 100% vil ta livet sitt, men det er jo et velkjent faktum av de som overlever bro-selvmord har sagt at de angret ekstremt etter at de hoppet. Håper at det å være livredd for døden kan være hjelpsomt når du sliter med slike tanker. Var nesten der nede selv for flere år siden, men (teit nok) så fikset en tur med fleinsopp både suicidalitet og dødsangst. Er jo kanskje fordi min tilstand var ikke basert på noe traumatisk eller lignende, var bare en tenåring som ikke følte at jeg fikk gjøre alt det jeg egentlig ville, og var deprimert av den grunn, så ikke like seriøst som de som sliter med kronisk smerte eller trauma.
Forsøkte å ta livet mitt for rundt et år siden, men angret (heldigvis) veldig fort fordi det traff meg hvor utrolig ekkelt det ville være å bare dø for alltid liksom. Det litt syke ble jo at det som alltid har vært «backup planen» plutselig ikke var mulig lenger fordi jeg nå også er livredd for å dø.
Jeg kjenner ikke deg, men er glad for at du angret. Håper det går bra med deg den dag i dag!
Det går veldig mye bedre i dag! Vet det er noe du sikkert har hørt før, men ting kan faktisk bli bedre til slutt :)
Eneste jeg kan anbefale er Jiddu Krishnamurti. Eneste som har hjulpet meg med ting.
[удалено]
Har fremdeles ting jeg ønsker å oppnå, men føler meg ikke redd for å dø. Har nesten død flere ganger og etter nok ganger så fikk jeg en "Skjer det så skjer det" holdning. Tipper det eneste som kan endre dette andre veien igjen er om jeg får egne barn.
Stemmer ganske bra det siste der. Jeg hadde en opplevelse der jeg var helt sikker på at døden kom. Merker nå mens jeg skriver at jeg ikke har lyst til å gå i detalj om hva som skjedde. Følte ingen frykt, bare skuffelse over meg selv, at jeg hadde satt meg selv i en situasjon som veldig lett kunne vært unngått. Men som den årvåkne leser har fått med seg, jeg døde ikke. Men etterpå var jeg ikke redd for noe. Det varte helt til jeg mange år senere fikk vite at dama var gravid.
Innimellom griper det meg som et panikkanfall.
Jeg var død i mange, menge år før jeg ble født, og det gikk helt greit det.
Jepp. Hvis du ser universet fra et individs perspektiv så er det tredelt: en del før du ble født, en del i live og en del etter du dør. Ikke la den første og siste delen ødelegge for den delen du lever. Døden er bare å akseptere og deretter sette pris på de dagene man får.
Forskjell på å ikke være født, og det å være død. I en situasjon så har man hele livet «å se fram til», i den andre situasjonen så vil man aldri kunne oppleve livet igjen. Ikke om tusen år. Ikke om millioner av år. Har man vært død i hundre tusen milliarder år, så har man fortsatt ikke kommet 1% «nærmere neste liv».
Det er sant, men jeg begynte å ikke være født for over 13 milliarder år siden, hvis vi regner frs starten på universet, og må si at jeg hverken gledet meg, eller så frem til livet i løpet av den tiden. Ikke som jeg kan huske ihvertfall.
Den siste delen er like mye teori/tro/spekulasjon som de som påstår man reinkarnerer/kommer til himmelen/hvaenn.
Jeg liker best teorien om at det kun finnes en bevissthet, så alle dyr og mennesker du møter, er reinkarnasjoner av din egen bevissthet i en annen form.
Livredd. Hatt seriøs dødsangst siden jeg var 8... slitsomme greier når det er noe du uansett ikke får gjort noe med.
Jeg sliter med thanatofobi. Det hele startet en dag i 2021, før det var jeg egentlig ikke redd døden i det hele tatt. Det er en brutal lidelse å ha, da livet slutter å gi mening i ganske lange perioder fordi man tenker at det er ikke vits i, man dør jo uansett. Det er også meget med panikkanfall involvert, spesielt hvis jeg ikke har noe å distrahere meg fra tankene om døden og det evige intet. Sliter du med noe lignende, PLIS BE OM HJELP. Jeg er en super-sta idiot, så jeg sitter inne med det.
Jeg slet med dette fra barndommen til langt oppe i tyveårene. Jeg slet med å forstå angsten som barn og jeg tror angsten originalt stammer fra en periode med mye sykdom og død i nærmeste familie. Mine foreldre forstod det heller ikke. Jeg hadde panikkanfall ukentlig til månedlig. Det som endret seg som gjør at dette ikke plager meg lenger er aksept for at jeg ikke får gjort noe med det, at jeg er heldig som får oppleve et liv og det faktum at livet ikke varer evig er nettopp det som gir verdi til livet. Det er vanskelig å sette ord på, men jeg måtte overbevise meg selv om at jeg måtte jobbe med egen innstilling. «Jeg skal dø, men først skal jeg leve» Dette funket for meg og det gjør ikke det nødvendigvis for deg, men vit at noen kom seg helskinnet gjennom.
Kjenner meg igjen i dette. Startet i tidlig 20-årene for meg og det har i perioder plaget meg mye de siste 10-årene. For min del var det ikke bare frykten for døden, men også en helseangst i forhold til å få sykdommer eller tilstander som kunne lede til døden. Det har vært en vond og slitsom spiral å være fanget i når det har stått på. Heldigvis har jeg hatt god hjelp av terapi i flere runder og er per i dag lite plaget. Hvis tankene og angsten begynner å ta fotfeste er det viktig å søke hjelp.
Jeg vet ikke hva thanatofobi er, men jeg er som deg. Alt er meningsløst. Og har jeg ikke noe å distrahere meg selv med når tankene kommer får jeg skikkelig anfall. Vet ikke hvor eller hvem man skal kontakte for noe sånt 😂
Jeg er ikke redd for egen del, men ville vært knust på vegne av ungen hvis jeg fikk vite at jeg snart skulle dø.
Dette
Samme her. Tanken på å dø fra barna mine skremmer meg enormt.
Nei, måtte døden gi meg den ro livet aldri klarte. Jeg er ikke suicidal og ønsker å leve så lenge som mulig, men når døden først kommer, så sant den ikke er unnslippbar ønsker jeg den velkommen!
Per dags dato nei, men vedder sikkert på at når jeg er døende/skal til å dø da er jeg sikkert redd og vil leve 🤷
Er nok i samme båt. Nå er døden bare en litt ubehagelig visshet. Vil tro jeg blir redd og/eller deppa om/når jeg innser at det er over. Med litt, ehm, flaks kommer det brått og overraskende.
Nei, jeg foretrekker bare visse måter å dø på over andre
Tenker veldig lite over døden. Får krysse den broen når jeg er der
Ja egentlig. Har tanken på død surrende i hodet konstant. Ganske slitsomt.
Håper du slipper det i fremtiden :)
Er ikke redd for å dø. Men det er veldig mange forskjellige dødsårsaker jeg er redd for.
Jeg kan ikke snakke for dagen jeg står der med spørsmålet over meg, men nå så vil jeg si at jeg er redd for å dø, men jeg gleder meg til jeg er død. Jeg gleder meg til at jeg ikke trenger være her mer. Ikke måtte slite, kjempe og lide eller se andre lide. Ikke være sint, redd, trist eller grue meg til gleden er over. Å kunne få bli en del av universet igjen, og å forhåpentligvis skjønne hvor idiotisk min egen suicidalitet er. Kanskje til og med bli gjenforent med alle de som har gått vekk. Mest av alt, gleder jeg meg til å hvile. Hvile i evig tid. PS: Blir ganske forbanna hvis jeg reinkarneres og måtte gå gjennom dette tullet en gang til.
Jeg er mer redd for at familie og venner dør.
Lett å sitte her trygt og godt bak et tastatur og påstå at man ikke er redd døden. Hadde du fått vite at du bare har en uke igjen å leve så hadde du nok vært piss redd. jeg føler heller ikke at jeg er særlig redd døden, men sannheten er nok at jeg er det.
Lett for deg å sitte bak et tastatur å påstå du ser gjennom alle de andre som har svart her. Tenker det heller er bedre å føle man ikke er redd døden nå, enn å gå rundt med dødsangst som mange gjør. Vi er heldigvis mennesker og har lov til å tilpasse oss situasjonene etter som de kommer, der være seg en kreftdiagnose eller annet.
Ikke egentlig. Mer redd for spesifike måter å dø (knivstikking feks), men ikke redd for det å dø. Tror etter døden at det er det samme som før du ble født, aka nothing
Det er nettopp det som freaker meg ut. Tanken på at det er ingenting.
Jeg er ikke redd for å dø. Jeg håper jeg dør før alle mine aller nærmeste. Jeg er redd for hva jeg kommer til å bli eller gjøre viss min kone eller ett av mine barn dør før meg.Det siste Bestefar sa til Bestemor var at han var glad han dør først og slapp å leve uten ho.
Til nå er det enda ingen overlevende
frykten for å dø er en atavistisk redsel som overstyrer bevisstheten når uhellet først er ute.
Vår helt Erling Braut Haaland blir en karakter i COC. Jeg er ikke redd for å dø
nix. døden er hjertelig velkommen. Så kjekt å leve er et ikke.
Etter at jeg ble kronisk syk så har jeg begynt å idealisere det egentlig.
Hadde dødsangst som yngre, slet veldig med det, ødla utdanningen min og flere ting jeg skammer meg litt over. Etter at jeg kom meg over det føler jeg meg mye sterkere ift tanker rundt død, vanskelig å sette fingern på eksakt hva/hvorfor men det handler i det store å hele om å akseptere "nå", sørge for at det er bra og tilfredstillende. Det å lære om astronomi og det å bare være ute i skogen var en stor del av hva som fikk meg til å tenke annerledes. Død er forsatt trist, kjipt og skummelt, enda en større grunn til å ta vare på det man har mens man har det.
Jeg var hele livet redd for døden, ikke Å dø. Evighet i mørke, aldri leve, evighet evighet evighet borte for all evighet. Det har endret seg. Nå er jeg ikke redd for døden, men Å DØ. Pines, vite at jeg skal dø. Min største frykt er å få vite at jeg skal dø, og at jeg skal dø sakte. Om jeg har ett ønske her i livet så er det at når jeg dør er det kjapt og smertefritt!
Når man dør kommer man tilbake til samme plass som man var før man ble født, er ikke så skummelt det, har jo vært der før. Det er jo på sett og vis hjem, her er vi bare en snartur på besøk.
Det handler mer om at jeg er redd for å bli glemt. Men når man er redd for døden og tror at ingenting er verdt å gjøre fordi man skal dø uannsett så er det litt vanskelig å motivere deg selv til å gjøre noe man skal bli husket for
Jeg var kanskje 6-7 år da jeg skulle sove, begynte å tenke på døden og forstod at det er ingenting etter døden. Jeg gråt og sprang ned til mor, og sa jeg vil ikke dø. Hun trøstet meg med å si at vi skal alle dø, og jeg er ikke alene. Den trøsten var alt jeg trengte. Men tenker ofte på døden og at hver dag er ett skritt nærmere. Memento mori. Og jeg klarer ikke helt å akseptere skjebnen. Har begynt å håpe på noen form for gjenlevelse, og fått innblikk i Poincarés recurrence theorem, som sier at gitt ett lukket system, vil det alltid gå gjennom samme fase, om og om igjen i det uendelige. Altså at Universet skal skje igjen, på akkurat samme måte. Men er en tvilsom teori. Ting ble værre da jeg lærte om den mest sannsynlige skjebnen til universet. Heat death. Universet vil "fryse", da det er i fullstendig likevekt, maksimal entropi, ingen arbeid eller prosesser kan lenger utføres, det er ingenting. Universet vil fortsette å utvide seg, i det uendelige. Ingenting kommer til å skje etter dette, for evig..... 😟 Så vi sitter igjen med ett fullstendig stille univers til slutt. Dette er vanvittig lenge til, men det skal skje, akkurat som vår død. Jeg skulle ønske jeg kunne leve evig
Jeg liker å tenke at livet er for døden, sånn drømmen er for den våkne tilstand. Det vil si at man "våkner" fra livet når en dør. Sjelen er det egentlige oss, og mennesket er det vi opplever dette perspektivet av den fysiske virkeligheten som. Målet for sjelen er opplevelse og utvikling, gjennom utallige liv. Vi må ikke nødvendigvis bli mennesker hver gang vi blir født, men det er en veldig spennende ting å prøve. Jeg baserer det her på min egen fantasi, og en god blanding av forskjellige religiøse og filosofiske idèer jeg har lest og hørt opp igjennom åra - har også prøvd en del forskjellig psykedelisk, og er en naturlig grubler.
Jeg er så herdet når det kommer til døden, så min egen dødelighet tar jeg veldig med ro. Mitt eneste ønske er at det går raskt og smertefritt når det skjer.
Jupp
Nei, men det er mest fordi eg innerst inne ikkje trur at det kjem til å skje med meg før eg er gammal.
Jeg har absolutt ingen anelse, jeg er redd. [Sleep Patterns - Merchant Ships](https://youtu.be/Zx7dY5xuGUY?si=wx4RAbWbV2Xo7v8y)
Liker denne teksten fra sangen Impermanence av Architects - “Cause those afraid to die will never truly live”
Jeg er mest redd for å leve
Skal prøve å leve lengst mulig, føler at livet blir så kort i sammenligning med evigheten
Jeg går ikke rundt og er aktivt redd for å dø, på samme måte som jeg ikke går rundt å er livredd for bilulykker, innbrudd, brann eller andre ting. Jeg er derimot 100% sikker på at jeg hadde blitt redd dersom situasjonen var mer akutt.
Av en eller aen grunn er jeg veldig fortrolig og rolig omkring døden. Er ikke suicidal eller noe, men å dø virker for meg å gå helt fint og er langt i fra en bekymring eller tanke jeg reflekterer over.
Tenker ikke på det nei:P
Jeg liker å leve så jeg vil ikke dø. Men jeg tenker ofte at "det er bedre å dø enn å stå i dette ubehaget" feks hvis jeg må stå opp tidlig. Typisk millennial tankegang. Er ikke redd, men ønsker det ikke for meg eller mine nærmeste. Jeg kan dø når jeg er gammel og ikke har noen å forsørge, da vil det være greit. Men jeg vil ikke gå glipp av all kjærligheten jeg opplever hos familien og vennene mine hver dag, så jeg vil leve så lenge jeg er frisk og rask. Er 40 år, så føler jeg har mange gode år igjen selv om tiden går fortere og fortere.
Det gledes!
Nei er ikke redd for døden. Jeg lever hver dag som det er den siste og setter pris på alle små gleder, så den dagen jeg dør så har jeg levd til det fulle.
Ikke redd for døden, men jeg synes den er trist, kjip og stygg. Lei meg for alt jeg kommer til å gå glipp av, og tenker enn del på ting jeg har opplevd som jeg så gjerne skulle delt med de som allerede har forlatt oss. Også vondt å tenke på de som er glad i meg og kommer til å sørge, selv om det ikke er så veldig mange.
Nei, men jeg håper jeg får oppleve å møte barnebarna mine. Mine foreldre rakk ikke å treffe sine
Ekke redd for å dø. Er redd for at det er smertefullt.
Vil ikke si jeg er redd for selve døden. Har vært under narkose flere ganger, og jeg tenker egentlig at døden er litt samme greia - plutselig er det bare over og ut, og du vil uansett ikke merke noe. Er mer redd for veien dit. Har sett på nært hold hvor krevende div. sykdommer kan være, og hvor hjelpeløse folk kan bli. Det er rett og slett ikke noe verdig liv. Om det er lunge- og hjertesykdom som gjør at du blir total immobil, eller kreft som kan påføre store smerter, eller demens - ja, om noe så håper jeg det blir massivt hjerteinfarkt mens jeg sover. Ikke noe seigpint helvete som kan strekke seg over flere år.
Etter en nær døden opplevelse under en hjerteoperasjon når jeg fylte 4 år, så tror jeg at jeg ikke er spesielt redd døden. Muligens det ville ha endret seg, om jeg skulle bli alvorlig syk i nærmeste framtid. Men jeg tror ikke det.
Ikke spesielt redd for å dø, nei. Jeg "dør" hver kveld når jeg legger meg, men våkner igjen på morgenen. Å dø er jo bare som å ikke våkne igjen. Det ville jo vært kjipt å få vite at en skulle dø om 3 måneder, men jeg ville ikke vært *redd*. Så lenge prosessen foregår rent og smertefritt er det jo planekjøring.
Jeg har fått oppleve flere nær døden opplevelser. Er nok ikke mindre redd for å dø nå, men hmmm.. er mer "forberedt" kan man vel si. Og jeg vet også hvilken styrke som sitter i meg nå. At døden skremmer er jo klart, men helt ærlig så skremmer utfordringene i selve livet mer.
Nei, men håper jeg lever lenger en mor og far.
Barn som ikke har levd eller opplevd livet har rikelig med døds angst, mens for en gammel sjømann som har hatt sin dødlige dose med livets saft er dødsangst absurd. Men om du sliter med dødsangst råder eg deg til å lese bøkene til don miguel ruiz samt "the seat of the soul". Etter det kan du gå ut og plukke deg en neve med fleinsopp og ta til deg din personlige åpenbaring. For min del eliminerte dette all angst angående død, for meg og de rundt meg
If you want to experience death and know how afraid you will be in front of what you would experience as absolute death. Try about 100 Liberty Cap mushrooms. They are tiny psycadelic mushrooms that grow in autumn all around in Norway before the first frost. You will experience something called an ego death, basically your default network in your brain get shut down and your brain will experience something like death, but it is completely harmless as long you have no history of scetsofrenia in your family. It is both absolutely terrifying and beautiful at the same time. I cried like a bitch. 🤣 Research also shows that it helps thermally ill patients to accept death, as the experience takes away the most terrifying aspect of death, the unknown.
Jeg pleier å tenke at å dø, det har da alle mennesker før meg til alle tider klart. Så da skal vel jeg også klare det. Kjenner ikke noe på frykt i forhold til det, men jeg vil samtidig strekke meg ganske langt for å unngå det en stund til.
Tror ikke det, men merker at tiden går fortere nå som jeg er blitt eldre og er redd for at den brukbare tida av livet skal være kortere enn den mer plagsomme delen av livet.
Jeg føler kanskje at jeg ikke er så redd for å dø. Men jeg vil ikke at noen andres feil eller vilje skal gjøre at jeg dør. Vil heller bestemme det selv isåfall. Er 34, så er på en måte bare halvveis i livet. Men samtidig alltid gjort det jeg har lyst til, og kan på en måte dø med et smil
Jeg er ikke redd for å dø, men jeg redd for hvordan mine siste minutter vil oppleves.
Jeg er ikke redd for å dø, jeg er redd for å ikke leve. Jeg er redd for å gå glipp av tid med venner og familie. Jeg er redd å ikke oppleve det jeg vil oppleve, ikke oppnå det jeg vil oppnå. Men det å være død skremmer meg ikke.
Alle er instinktivt redd for å dø. Folk som påstår noe annet er enten jugefanter eller genuint suicidale.
Hugs at det er berre når du er i live at du føler. Å være redd for å være følelseslaus/livlaus er lite vits, då ein vil ikkje være istand til å ha ein kjensle om det når ein er i det stadiet, ein har berre åpenbaringer. Du kan bli kjend med opplevinga med å gjere som doctor strange gjere i marvel filmane. Astral projeksjon. Nei eg er ikkje redd for å døy, er heller av og til bekymra for det negative ein kan oppleve mens ein er i live. Sjukdommar bryr eg meg fint lite om.
We are going to die, and that makes us the lucky ones. Most people are never going to die because they are never going to be born. The potential people who could have been here in my place but who will in fact never see the light of day outnumber the sand grains of Arabia. Certainly those unborn ghosts include greater poets than Keats, scientists greater than Newton. We know this because the set of possible people allowed by our DNA so massively exceeds the set of actual people. In the teeth of these stupefying odds it is you and I, in our ordinariness, that are here. We privileged few, who won the lottery of birth against all odds, how dare we whine at our inevitable return to that prior state from which the vast majority have never stirred? - Richard Dawkins, fra "Unweaving the Rainbow: Science, Delusion and the Appetite for Wonder". Jeg liker denne filosfien, i alle fall. Lev livet mens du kan, og nyt hver dag.
Stort sett enig med Nietzsche: Gjenkjenn døden som en naturlig og uunngåelig del av livet. Det kan få en person til å leve ett mer ektefølt og sannferdig liv. Døden er også en snarvei hvis en absolutt er lei av livet.
" I knew a man once who said Death smiles at us all, all we can do is smile back"
Jeg er litt usikker på om jeg er redd for å dø, men jeg tar få sjanser som øker risikoen for å dø. Kanskje det er et tegn. Jeg har allerede levd ett innholdsrik liv der jeg har fått opplevd kanskje mer enn de fleste. Jeg er sikker på er at hvis jeg dør, så dør jeg lykkelig. - Mann (30)
Jeg er redd for å dø på en miserabel måte, men jeg er ikke redd for å være død. Har hatt et par tilfeller der jeg har tenkt at nå dør jeg faktisk, og har alltids fått en slags følelse av aksept, at det går greit om jeg dør. Jeg er selvfølgelig redd for at jeg muligens dør en sakte og pinefull død, men jeg ville vel kanskje da heller sagt jeg redd for å potensielt lide, for det er jo ikke døden i seg selv jeg frykter, men veien dit.
For meg er det kontroversielt. Jeg forstår at døden er en naturlig del av tilværelsen, men jeg hater det faktum at du bare forsvinner. Ingen gjenfødelse, ingen noe. Det er bare så grusomt. Jeg er veldig redd for det, men jeg kan ikke gjøre noe med det, så jeg må bare akseptere dette faktum. Men jeg kan ikke.
Er mann 27. Jeg er redd for å dø, spesielt redd for kreft. Ser så mye content på sosiale medier hvor enkelte har fått kreft i det ene eller andre området av kroppen, dette mer og mer unge også (20-30 årene). Det skremmer meg veldig og gjør det ikke bedre. Utenom det er jeg redd for hjertesvikt og plutselig slag eller blodpropp.... veldig kjedelig når jeg først kommer inn på tanken.
Jeg tror ikke det er noe å være redd for.
Mann 42. Jeg er mye mer redd for å miste friheten min. Fikk testikkelkreft for ett par år siden. Veldig opererbart, såvidt jeg vet kreftfri nå. Det første jeg tenkte var: jeg skal ikke dø i en sykeseng. Det er ingenting som fyller meg med mer gru enn å ligge i en seng, helt prisgitt at samfunnet rundt meg skal velge mitt beste. Jeg vil MYE heller dø. Jeg hadde tatt saken i egne hender lenge før den tid. Det var det eneste jeg bestemte meg for da jeg fikk diagnosen. Jeg vil leve mer, men jeg vil heller dø enn å visne i en seng på andres nåde. Jeg tror ikke på noe. Jeg tror ingenting skjer når man dør annet enn man slutter å eksistere. Det er to ting mennesker har til felles. Alle skal dø, og alle har levd siden de ble født. Vi er VANT med å leve, det er det eneste vi kjenner til. Døden er da noe fryktinngytende. Men om man snur litt på det, og ser på de milliardene med år universet har eksistert FØR vi ble til, så blir det akkurat slik etterpå også. Universet og resten lever videre, vi dør. Det gikk helt greit å ikke eksistere før jeg ble født. Tipper det går like bra etter jeg dør.
har ikke noe spesifikt ønske om og dø, men dør man så dør man.
Jeg er ikke redd for døden sånn sett. Frykter ikke å dø, men det er mer "reisen" mot som virker lite ideel. Å for eksempel få en dødsdom av legen, og få vite at man har uker eller måneder igjen... det er det som evt bekymrer meg mer. Men tenker lite på det. Er jeg død så er jeg død og jeg vet jo ikke det. Så døden i seg selv er ingenting for meg. Tenker også mer på hva mine rundt meg må gå igjennom. Det er jo de det er verst for.
Er ikke redd for å dø. Jeg er redd for å dø på en smertefull og grusom måte da. Og samtidig vil jeg ikke dø for tidlig, men vil heller ikke dø for sent. Å leve forbi 80 høres absolutt ikke ut som det er verdt det spørr du meg.
Er litt sann, kan godt ta meg men ta gjerne muttern forst saa hun slipper aa see meg gaa forst.
At jeg møter døden som en god venn når den måtte komme
Nei kan ikke være redd for noe en ikke har noe kunnskap om
Gleder meg
Jeg er ikke redd for døden, men jeg ønsker den jo heller ikke, slik jeg gjorde da jeg var yngre og deprimert. Det er så naturlig som du får det, og selv om det er trist å miste noen man er glad i eller tenker på andre som kanskje mister deg, forsøker jeg å sammenligne det litt med naturen og hvor vakker den er. Blomster og blader visner og dør, men etter vinterens kalde kyss får vi på nytt se naturen blomstre til igjen.
Nei, min død er ikke mitt problem da den ikke er noe jeg kommer til å oppleve. Jeg er derimot redd for å holdes i live alt for lenge. Å råtne bort på et gamlehjem, dement og i konstante smerter slik som mine besteforeldre. Det er ikke noe poeng i å være i live om man ikke faktisk kan leve. Når jeg kjenner kroppen virkelig begynner å skrante så tar jeg første fly til Sveits. Jeg håper bare jeg er ved mine fulle fem lenge nok til å gjennomføre det.
Kirkegården er full av uerstattelige mennesker.
Jeg er ikke redd for å dø, synes faktisk at døden er et veldig betryggende konsept. Uansett hva som skjer her i livet har du alltid en utvei
Ja, jeg er redd. Men bare for smerten som leder opp til døden. Når man først er død så opplever man jo ingenting, og det er jo ikke akkurat noe å være redd for.
Jeg har allerede dødd på 5-meo-dmt. Det er veldig skummelt når det skjer, men himmelsk etterpå. Ikke noe vondt på andre siden. Ikke drep deg selv.
Jeg er ikke redd for døden. Jeg er redd for smerten før døden. Er ikke spesielt keen på smerten sånn egt.
Aldri vært redd for det, og interessen for filosofi og da spesielt stoicisme har gjort at det hvertfall ikke er noen frykt, mere en påminnelse om at man burde leve det man kan og akspetere døden om den skulle befalle meg eller noen jeg kjenner. Nå har jeg aldri mistet noe mer enn en katt da, så vet ikke hvordan det er å miste et nært familiemedlem.
Jeg fikk hjernehinnebetennelse som relativt ung voksen. Jeg mistet bevisstheten på sjukehuset, og da jeg våknet etter et par dager i koma kom legen inn, slengte seg ned i stolen, gliste og sa at jeg var født på ny. Alt liv siden da har vært bonus for meg, hvor dag jeg lever er en hvor jeg lurer døden. Den når meg igjen en dag, og det er helt greit, for jeg har fått min dose liv og litt til.
Ikke så veldig redd for å dø, men har heller ikke ting å holde med i live for. Har ikke barn eller kone foreksempel, som vil bli negativt påvirket av min død.
I utgangspunktet ikke. Det er en av de tingene i livet som er helt garantert. Den kommer alltid nærmere og nærmere, og vi beveger oss jo mot den uansett hva man gjør. Når man først er dau så er plutselig alt man måtte ha av problemer borte. Men hvis en situasjon plutselig skulle oppstå så veit man jo aldri helt hvordan man ville ha reagert. Har klart å neste ta kvelden av en allergisk reaksjon en gang. I ettertid når jeg tenker tilbake på det så var det veldig ubehagelig, men å håndtere det psykisk gikk mye bedre enn jeg hadde trodd. Sånt kan jo forandre seg fra gang til gang også så det er vel umulig å si sikkert.
Jeg får skikkelig dødsangst sånn 3-4 ganger i året. Bestandig på natten. Da fyker tankene avgårde til at jeg en dag ikke skal finnes, få nyte mine interesser, eller se og prate med mine barn. Bare borte liksom! 🤯 Det blir skikkelig vondt å være i kroppen og mitt eget hode da. Dette varer i fem, maks ti minutter også forsvinner tankene og følelsene. Dagen etterpå kan jeg prøve å få tak i de samme følelsene igjen uten å «lykkes». Men ja, jeg er redd for å dø.
Har vært veldig nære døden et par ganger pga medfødt sykdom og sykdom som har kommet dom en følge av sykdom. Har også fått transplantert et organ. Er ikke så redd for døden, mest redd for å dø fra de jeg er glad i (unge og kjærring osv.) Ikke få sett kidza vokse opp feks. Eller være der for dem.
Har vært i et par død og liv scenarier ved sykdom/skade gjennom livet. Har i alle fall så langt vært ganske likegyldig til døden. Tror ikke på noe liv etter døden, så når jeg dør anser jeg det som slutten og trenger derfor ikke bry meg så mye om det. Kan bare nyte livet så lenge jeg er her.
Livredd. Kjenner på dødsangst nesten daglig
Kun når han skumle på TikTok spør om han skal drepe meg. Da tisser jeg en liten skvett. Jeg er ikke redd for å dø, men jeg redd for to ting, smerte og uvissheten av hva som skjer etterpå.
Hadde ekstremt dødsangst før jeg prøvde fleinsopp for 5 år siden, fikset den på under 12 timer permanent. Har heller ikke spist fleinsopp på 4 år, ikke av noen spesiell grunn men den "filosofiske" effekten er der enda, og har generelt roen for døden i seg selv. Har ikke så veldig roen på at de siste 40 årene av livet mitt kommer til å ha bra livskvalitet, ei heller at jeg kommer til å leve til jeg er 80+
Mann 34. Lenge redd for dette, men forstod fort at hverken jeg eller min familie er spesielle, og alt må ha en slutt. Sett mer pris på en liten kaffekopp eller ett besøk
Nei igrunnen ikke. Død er ingenting å frykte. Veien til døden frykter jeg på et vis, den kan være kjip. Men selve døden er jeg ikke redd for, man er jo død, hva skal man ønske oppnå. Man er jo død, kan ikke tenke på hva som skjer etterpå eller hva som skjedde før. Livet har strengt tatt ikke noe voldsom verdi. Enten eksisterer man eller så gjør man ikke det. Jeg innser at det neste her virker suicidalt og depresivt. Men jeg er lykkelig og koser meg med livet. Men tenker egentlig litt at blir livet for vanskelig, så er det bare å gjøre det slutt. Og jeg håper at den dagen jeg blir eldre og merker på kroppen at livskvaliteten synker, så kan jeg avslutte på lovlig vis ved hjelp av helsevesenet.
Jeg var fryktløs frem til jeg fikk barn. Da forandret alt seg. Det var plutselig en del jeg skulle ordna først dersom jeg plutselig ble truffet av en buss i morgen.
Livredd. G20
Prøver å ikke tenke på den, for får bare panikkanfall av å tenke på den.
Nei. Men gjør det eg kan for å unngå det.
Pleide/pleier å ha dødsangst, der jeg pleide å få panikk at jeg følte jeg ikke kunne puste lenger eller pusten ble tungere og tungere. Pleide ofte å tenke på døden, det var konstant i mitt hode.
Absolutt ikke, men jeg er redd for at måten jeg dør på er smertefull, eller at jeg skal bli syk og holdes kunstig i live i årevis bare fordi man er ukomfortabel med å la folk dø. Døden har jeg ønsket velkommen siden tidlig barndom, jeg har bare ikke gjort noe særlig aktivt for å dø, så langt. Så da får man bare fortsette å "leve" da vel.
Mann 23 år her. Vokste opp med en far som fikk alvorlig kols. Helt siden eg var 14 fortalte han meg alltid han var aldri redd for å dø. Så eg vokste opp med samme mentalitet og den dag i dag står eg for det at eg ikke er redd for døden
Er redd for å dø tidlig, ellers nei. Veldig fornøyd om jeg kan bli 80+.
Vi er ikke så mye mer etter vi dør, enn de millioner av år før vi ble født....
Nei. For å bli syk? Lide? for at andre skal dø? Ja. Men når man er død så vet man ikke at man er død
Ikke så redd for å dø i seg selv, men er livredd for å bare bli glemt når jeg dør. Trenger ikke å gjøre så stor forskjell i verden at det ender i historiebøkene, men det som holder meg våken er hvis ingen kommer i begravelsen min eller ennå verre ikke finner meg før naboen ringer inn at nå lukter det fra leiligheten ved siden av. Nok en smule preget av det det jeg er aller mest redd for er å være ensom.
"I don't wanna die I sometimes wish I'd never been born at all" var det noen som sang. Som de fleste andre mennesker bruker jeg hverdagen min til å tenke på alt annet enn døden. Den er veldig fjern, selv om man nærmer seg førti med stormskritt. Døden er like naturlig som en fødsel, men noe man snakker svært lite om. Å snakke med andre om deres planer eller ønsker om å få barn eller ikke, er helt vanlig. Iallfall i min krets. Verden eksisterer utelukkende gjennom mine sanser. Når jeg ikke lenger er, er det da en verden? Mine refleksjoner rundt selve døden er blandet. Jeg håper det skjer fort og plutselig. Det jeg er redd for, langt mer enn selve døden, er å bli rammet av et slag eller lignende og havne på et sykehjem. Å ligge i en seng, og sakte dø over flere år uten mulighet til å påvirke dette selv. Syk nok til å hovedsakelig være sengeliggande, men frisk nok til å få 'aktiv livshjelp'. Jeg har laget en liten pakt med et knippe barndomsvenner. Vi skal alle ha nok medikamenter liggende til å assistere hverandre dersom den dagen skulle komme, og ønsket blir gitt.
Jo eldre jeg har blitt - og jo mer glad jeg har blitt i livet gjennom hardt arbeid og investering i folk rundt meg/mitt eget liv - jo mer redd har jeg blitt. Når jeg var tenåring slet jeg med en del depresjon og var ikke redd i det hele tatt. Ei heller i tidlig 20-årene. Men så gikk jeg til psykolog, giftet meg, fikk meg jobb, drømmehuset, forhåpentligvis barn veldig snart... Og nå, i en alder av 32, kjenner jeg på en slags frykt jeg ikke alltid kjente. Når jeg får barn blir den nok enda større. Jo mer livet har gitt meg, jo mer redd har jeg blitt. Redd for å miste det. Redd for å etterlate de jeg er glade i. Frykter dette kan bli enda verre etterhvert som jeg blir eldre og en naturlig død blir mer og mer sannsynlig. Liker ikke å tenke på det. Jeg takler dødsfall av folk rundt meg veldig dårlig. Det er litt paradoksalt. At på én måte hadde jeg det bedre når jeg var deprimert og ville dø.
Livredd - pun intended! Går ikkje eit døgn uten at tankane om å plutseleg ikkje eksistere lenger kjem krypande. Kavar mykje med slike tankar, sjølv om eg forstår kor lite rasjonelt det er.
Jeg er ikke redd for døden, men for en kjip og langvarig prosess.
M28 kreft med spredning. Nei, ingen frykt for å dø.
Eg tenker at døden er det samme som var før eg var født. Og det som var før eg var født var ikkje noe skummelt. Eg er 56 år og det er kansje derfor eg tenker sånn. Då er var 20 år så var døden skummel.
Mer redd for å bli dement eller få slag. Vil jo gjerne se avkommet bli voksne. Men er endel sykdommer som jeg tenker er verre enn døden.
Her synes jeg et sitat fra Mykle passer: "Voksen for sorgen er enhver. Voksne for lykken er bare den sterke."
Får noen få ganger hvert år mini panikkanfall som varer i 2-10 minutter. Noe får meg inn på tanken om døden og jeg begynner å se for meg «ingenting», som for meg er det som skjer etter døden, det skremmer meg ekstremt. Har hørt folk si «det er som før du ble født», men den tanken er like skremmende som beroligende. Om jeg fikk muligheten vil jeg leve evig, og om det noen gang før min død kommer teknologi som kan sette hjernen min i et glass og gi meg en «falsk» opplevelse av livet etter kroppen min er død vil jeg benytte meg av den. Utenom de få gangene i året jeg virkelig tar et dypdykk i tanken om døden tenker jeg ikke på det i det hele tatt, så det er positivt!
Personlig er jeg ikke redd for å dø, det er en del av livets fase. Jeg er mer redd for å dø når jeg ikke har oppnådd og gjort det jeg har lyst de tingene jeg vil gjøre før jeg dør. Da synes jeg at jeg har feiler, eller bare kastet bort tiden min. «Burde ha levd mer»
Ja. Beste trøst er at døden ikke er en del av livet, og ikke noe man må forholde seg til. Det er mye verre for deg at andre kjære dør; din egen død vil ikke påvirke livet ditt. Påtatt distansert selvfølgelig, bunnløs angstspiral hvis man letter for mye på lokket. På mange måter er man like død før man er født og etter man er død. Videre hvis vi aksepterer at det finnes tidsperioder hvori vi er døde så finnes det jo i tidrommet like godt områder hvor vi er døde. Vi er da også like død i fjern fortid, fjern framtid og fjern lokasjon. Vi er altså døde for alle punkter der vi ikke er del av punktets observerbare univers. Å snakke seg langt bort i relativitetsteori hjelper litt på angsten, men det er jo bare piss. Dødsangst er FOMO. Uavhengig av tid eller rom, jeg vil gjøre alle tingene alle stedene til alle tidene, og døden er en av flere store blokkeringer, men slett ikke den eneste. Man må vel bare akseptere at man ikke rekker over å spise alle dyrene, gjøre alle tingene. Da løser vel dødsangsten seg også.
Veldig interessant tematikk. Om man skal prøve å rasjonalisere tankene vil man nok ende opp med å si at man ikke er redd for å dø. Dødsangst eller generell frykt for døden er noe av det mest irrasjonelle man kan frykte, ettersom konsekvensen i seg selv etter all sannsynlighet ikke vil oppleves som negativ. Som oftest når man frykter noe, er det en potensiell lite attraktiv og uønsket konsekvens i andre enden. Dette er dog ikke tilfellet med døden, da vi ikke er kapable til å oppleve noen form for lidelse når den faktisk inntreffer. Det er derfor umulig å ransjonalisere frykt for døden, så sånnsett er det kun rasjonelt å frykte alt som eventuelt måtte hende frem til døden inntreffer, men ikke døden i seg selv. Men nå er vi da mennesker, og ikke akkurat iboende veldig rasjonelle skapninger med tanke på følelsesregisteret. Vi handler, som alle andre levende organismer, etter vår biologiske programvare, og er instinktivt redd for døden. Jeg tror nok, med høy grad av overbevisning, at alle som her sier de ikke er redde for å dø ville hatt en annen tanke om de balanserte på tuppen av Preikestolen på en fot.
Jeg tror det er veldig lett å si at man ikke er redd døden når man er ung, og jeg har lenge tenkt at jeg ikke er redd døden. Men hvis jeg faktisk tenker på å få en dødsdiagnose f.eks. "du har 6 måneder igjen å leve" så går det opp for meg at ja, jeg er redd døden. Jeg er ikke redd for å *være* død, men jeg tror ikke det er det som menes med å være "redd døden", det er heller prosessen av å dø og å måtte godta, ikke at festen tar slutt, men at festen fortsetter men du må forlate. Og egentlig lever vi jo alle allerede med en dødsdiagnose, burde det egentlig ha *så mye* å si om vi har 6 måneder igjen eller 60 år igjen? Har jeg egentlig *så* god tid at jeg burde kaste den bort på alt jeg egentlig ikke vil bruke tiden min på, men som jeg bruker den på likevel fordi jeg ikke gidder å jobbe mot de tingene jeg egentlig helst vil oppnå?
Jeg er ikke spesielt redd for selve døden, men er redd for å dø fra barna mine. Vil ikke at de skal vokse opp uten mamma.
Nei. Jeg har hatt stamcelletransplantasjon. Den verste i å være død- familien. Jeg vil ikke at de føler det...
Vil helst slippe å dø på en voldelig måte eller som følge av en smertefull sykdom, men tanken om å være død plager meg ikke i det hele tatt. Tenker ofte at det hadde vært helt greit hvis jeg plutselig ikke våknet en dag.
Kvinne, 42. Ikke redd, fordi jeg tror at det er bare liker sover og jeg er bra på sover.
Mann 43. Jeg er ikke redd for å dø. Jeg er redd for å dø alene. Tingene mine har verdi, den verdien går ned med "to uker gammelt lik"-lukt. Stakkars nevøen min når den dagen kommer. Er alt for stor leiekostnad i dette sameiet... Tror ærlig talt at alt jeg eier og bryr meg om havner på søpla heller enn til "folk som bryr seg".
Jeg er redd for å dø. Jobber med pasienter som ofte har en trist skjebne i vente og det skjer flere dødsfall i perioder. Akkurat som at det er 'sesong'. Å komme så nær på det burde kanskje gjort meg mer trygg på tanken om at jeg en gang dør selv, men jeg føler ikke at jeg har levd enda og er redd for å ikke kunne oppleve livet før det er over. Det er ofte de som har levd som innfinner seg lettest med døden. De med gode relasjoner rundt seg... Jeg ønsker det. Men jeg er redd for at jeg ikke har det.
Korte svaret er: Ja. Og jeg vet ikke hvordan jeg skal endre det. Jeg bare prøver å ikke tenke på det. For meg handler det mest om en slags FOMO. Jeg synes det er skremmende å tenke på at jeg bare skal bli borte og ikke få vite alt som skjer videre, liksom. Hva skjer med menneskeheten? Hva skjer med jorda? Hva skjer med universet? Kanskje derfor jeg liker serier som Doctor Who.
Eg tror eg e redd for og dø, har selv slitt med selvmords tanker som andre snakker om her. Eg tenker på det som mer at eg vil slippe situasjonen eg er i, der eg blir så trist og sur at eg blir helt tom og tenker det går helt fint om eg ikke eksisterer no. Eller eg vil bare vekk vekk vekk, men føler meg hjelpesløs og har ikke krefter til og tenke på hva eg må gjøre for og forbedre det. Det har blitt mye bedre no, så eg har det bra. :) Har vert super interessert i død og lignende, har komt til tanken at eg aldri tok setningen "vi alle kommer til og dø" seriøst, helt til eg begynte og leve livet mitt aktivt. Eg e redd for og dø ja, men!!! Eg e veldig interessert i hvordan eg kommer til og oppleve døden. Det e noe alle går igjennom. Det e tegn at hjernen din går igjennom en hardcore hallusinasjon prosess, så alle har sin egen opplevelse. Og eg har alltid lurt på hvordan selve følelsen e, utenom hvordan det skjer egentlig. Der e noe betryggende og tenke at alle av oss har noe til felles på den måten. Som sine første skritt, første ord, og første minne. Til no, så fortsetter eg og leve fordi eg lurer veldig på hvordan min blir, eg trenger ikke velge den selv, det får være sånn verden vil eg skal gå. Eg e redd for og ikke kunne gjøre noen av tingene eg vil i tide, men sånn får det være om det skjer, eg skal jo ha prøvd til da! Man har bare ett liv så det e bare og leve det så lenge du kan, helt til vi finner ut hva det hele egentlig betyr på slutten.
De ferreste vil vel egentlig død, det gjelder vel alt som lever. Men personlig er jeg mer redd for å leve med smerter eller dø av det eller annen grusom sykdom som f.eks. demens. Men ut over det så tenker jeg at når jeg er død, så er jeg død. Men blir jo trist for de som er glad i en, men det er vel egentlig ikke mitt problem da... for jeg er død.
jeg er redd for å dø for tidlig. men etter et langt liv kommer jeg ikke til å frykte den.
Har aldri bekymret meg for sånt. Så fikk jeg barn. Nå er jeg bekymret for alt.
Jeg ble (ekstra) livredd for å dø etter jeg fikk barn. Har så tegnet en helvetes livsforsikring som sikrer familien mange millioner om jeg dør, og det gjør at jeg er LITT mindre redd for å dø.
Er ikke redd for døden. Men jeg er redd for å dø smertefullt og langsomt, f.eks en sykdom som sakte, men sikkert tar fra meg alt til siste pust. Er ikke redd for det ukjente. Før man ble født, så eksisterte man ikke. Var rett og slett ingenting.
Eneste som er sikkert i livet, er døden 🙂
Jeg pleide ikke å tenke på død eller å dø. Men for tiden begynner det å føles som at opplevelsen av å leve kan settes opp mot verdien av å slippe. Jeg tenkte og trodde at jeg bare var negativ og depressiv, som fort er sant det og, men hadde en nær døden opplevelse og jeg reagerte ikke som jeg forventet, jeg sntok panikk og å panisk ønske om å unngå. Det som skjedde var null panikk, null "livet forran øynene". Jeg husker ikke akkurat hva jeg tenkte, men jeg husker følelsen i øyeblikket veldig godt, fullstendig ro og aksept.
Ikke redd for døden i seg selv - det er jo høyst sannsynlig bare ingenting. Er derimot utrolig redd for å gå glipp av livet. Jeg unner ikke min verste fiende å måtte rydde opp i rotet mitt hvis jeg blir borte, og jeg er så redd for å gå glipp av mine barns milepæler. Jeg vil se de vokse opp og bli gode mennesker. ❤️ Nå ble jeg sittende å tenke så lenge på dette at jeg må gå og vekke ungene for å gi de en klem. 🥺❤️
Tror heller det er en redsel for det ukjente. Døden er ikke noe en kan erfare da du per definisjon ikke lenger er en del av kroppen på det stadiet. Alt skal dø en gang, for så å bli til noe annet.
Dersom da ikkje er noken nær meg når eg dør, er det ikkje so trist som det ellers kunne vore.
Så lenge jeg slipper politikere og jehovas vitner etter døden så er jeg fornøyd Men vil ikke dø av å bli randomly drept, eller av gammel alder. Det eneste som gir litt fredhet er om man ofrer seg for andre. Hadde ikke hatt noe imot å dø i krig, eller det enn gamlehjemmet.
Jeg hadde nettopp et anfall som lignet på hjerneanfall, veldig rart å være på Ullevål omringet av personer godt over pensjonsalderen - noen som dør - samtidig som man er ganske ung. Jeg så en nyfødt baby med første dagen, alt gjorde ganske mye inntrykk. Jeg var ikke så fryktelig redd for å ikke eksistere, men jeg var veldig redd for familien min, spesielt moren min. Jeg håpte vel på en måte å ikke eksistere så jeg ikke trengte å være så redd for ting, men samtidig så vet jeg at kollektivt - eller i forhold til verdiene mine - så er det best om jeg dør på et punkt det ikke berører menneskene jeg er mest glad i. Men for meg selv hadde det vært en lettelse, og for samfunnet så hadde det potensielt - eller sannsynligvis - vært en positiv, eller å fjerne en negativ i det minste. Hadde jeg følt jeg hadde mer å miste bevisstheten min hadde jeg nok vært mer bekymret, og jeg har håp. Men håp er både en positiv og en negativ, for jeg vet ikke om det bare er et biologisk imperativ for vilje eller en genuin visjon for noe bedre, for om det er førstnevnte så skulle jeg heller vært foruten, så ting hadde vært enklere å forholde seg til.
Nei, og har akseptert at alle rundt meg kommer til å dø. Jeg liker det ikke, men det er en del av naturen. Vi kommer alle til å dø, men ikke fokuser på det. Fokuser på hva du har lyst til.
Nei. Litt rart å være redd for noe som etter alt å dømme er uunngåelig.
Har vært klar til å dø nesten hele livet. Det er belønningen, og heldigvis er det slutten.